Vind i seila

Hurdalslandskap

Da er det over for denne gang. Bærekraftfestivalen 2016 er historie og jeg vender vakre Hurdal ryggen.

Dette har vært en udelt positiv opplevelse, og jeg returnerer til kjellerstueverkstedet med fornyet kraft og styrke.

Ikke bare fikk noen stolben å gå på, men først og fremst fikk jeg flere entusiastiske og positive mennesker i tale. Det er ikke noe poeng å legge skjul på euforien, jeg er oppstemt og inspirert etter alle de flotte tilbakemeldingene.

Konklusjonen er at dette er noe for framtida. Reparabel er ingen døgnflue.

Nå er det mye spennende på gang. Neste prosjekt er å ferdigstille stolputer for noen hyggelige byfolk som tok seg en tur ut på Nesodden med to pleietrengende Hødnebøstoler for to uker siden. Deretter går jeg muligens løs på disse to nykomlingene:

De to kaller jeg Thorval og Meyer, den tredje kommer fra Stokke og har ikke gjort seg fortjent til et kjælenavn ennå, men jeg har store forventninger til den. Velkommen i Reparabelprogrammet, gutter og jenter!

Double trouble

Hei bloggen. Her er litt motvekt til all skjønnmalinga på sosiale medier. Dette er ikke noe glansbilde av virkeligheten. Her skal du få en god porsjon dyp fortvilelse.
Den siste uka er brukt på to av stolene fra den hyggelige dama på Øvre Romerike. Planen var at de skulle vises fram på Bærekraftfestivalen i Hurdal. Innvortes slet de med ting som måtte overkommes, og etter mye om og men fant jeg gode løsninger og forserte hindrene. Dermed gjenstod trekkinga av de to stolene.
Praktisk talt ferdig med trekkebiten også, ramler problemer og dårlige nyheter ned i fanget på meg.
Det holder ikke mål. Det er ikke bra nok. De ser ikke ut. Nedturen er et faktum. All tid og innsats er forgjeves. Begge stolene må strippes på nytt og gjøres forfra. Deler av dyrt møbelstoff reduseres til putestoff. Tilbake til startstreken, og det snublende nært målstreken.Det er klart, som borger i en dysfunksjonell verden er det nok av ting å ya til tårene for. Men det er noe ekstra med det nære. Det er tungt å bære.
Men jeg gir meg ikke før resultatet er bra og stolenes ære gjenreist. Så får det ta den tida et tar.
For ordens skyld får jeg ikke laga skikkelige avsnitt lenger heller. Strålende. Men bare stolene blir bra, så får det våge seg.

Hett i møbelbransjen

Fineværet rir landsdelen. Folk og fe slikker sol og iskrem.I en dårlig opplyst kjeller på Nesodden står en mann bøyd over en vindskeiv lenestol fra mellomkrigstida. Men det er mer enn mysing og håndarbeid som foregår dere nede. Han trøster seg med det.

Han bruker all ledig tid på å tilby de stakkars forbrukerne der ute et alternativ til det å kjøpe noe flunka nytt, nye produkter som driver de gamle inn på søppelhauger og det som værre er. Men han vet det er vanskelig å bryte ut av den destruktive forbrukerkarusellen. Pris, tilgjengelighet og bekvemmelighet hvisker folket i øret og river og sliter i dem vilja. Det er en kamp mot systemet. Alt rundt er lagt til rette for der og da enkle, kortsiktige og rimelige løsninger. Tusenvis av pengeglade opportunister skor seg på å dra verden i gal retning. Egentlig er det eneste man kan gjøre å ta Åge Aleksandersen på ordet, holde rundt hverandre og la galskapen få rå. Men mannen i kjellerstua har tatt opp kampen mot overmakta.

Gjenbruk og og ressursansvarlighet er ikke nødvendigvis lett eller billig. Det krever oppofrende handling. Sånn som å kjøpe grillpølser til firedobbel pris, å komme seg til Bergen tre timer treigere eller bare ha ett par joggesko. Noen må legge hodet på blokka, velge bort brunfargen og ta ei kule for resten av verden.

Ull i fåreklær

Onsdag 1. juni 2016. En morgen der tusener på tusener av strikkeglade og turentusiaster setter morgenkaffen i halsen. Framtiden i våre hender legger ut følgende på instagram:

13256872_1263327540359109_1887473052_n

I kommentarfeltet fortviler det norske folk. «Hjemmestrikka ullklær av norske garnprodusenter må vel være gull…»

Reparabel får også noe å tenke på. Til nå har reparabelstolene blitt utstyrt med en 70/30-blanding ull og viskose. Jeg kikker bort på det siste tilskuddet i parken av resirkulerte gjenbruksstoler. Spørsmålet trenger seg på. Har jeg skapt et monster?

Før jeg har kommet så langt at jeg har rukket å sove på det, tenker jeg at det for Reparabels del er to måter å forholde seg til denne informasjonen på.

For det første er det ikke noe i veien for å variere litt og ta i bruk andre stoffer som for eksempel bomull, lin og skai. Hvis slitestyrken og holdbarheten er god nok, slik at stolene som har reist seg fra asken holder en ny mannsalder, så vil jo det være mer spennende enn trist. Dette skal studeres og vurderes.

Den andre tanken er at møbelullstoff av høy kvalitet fortsatt er like slitesterkt som det var i går. Jeg klarer ikke helt å fri meg fra tanken om at det totalt sett er det beste å bruke. Møblene som var ment for søppelhaugen blir gjort ekstra attraktive og omplasseres lettere i nye hjem. De varer lengre og blir tatt bedre vare på. De blir pene og inspirerer menneskene rundt seg til å reparere skrotet sitt i stedet for å kjøre ned på varehuset og fylle opp bilen med mer søppel.

Men det er klart, dette må man tenke på. Det er mye å tenke på.