En god gammaldags bomtur

Sommeren på hell og ferien forbi. De siste dagene har jeg gjenopptatt arbeidet med å redde lenestoler fra den sikre kondemnasjon. Og det begynte bra. Sånn helt i begynnelsen i hvert fall.

Hjertesvake, nervøse og de med hardnakket tro på privatbilen som det ypperste innen persontransport trenger ikke lese videre. Les heller et annet blogginnlegg ved en senere anledning. Jeg lurte på å skrive noe om høns en dag snart. Og om stoler selvfølgelig. Ikke fullt så ramsalt som det følgende.

Rett før hverdag ble til helg forrige uke rattet jeg Reparabelmobilen inn mot hovedstaden for å fylle den opp med håpefulle stoler. Første stopp var de hyggelig folka i Skogen Design. Mye flott vintage til folket som ønsker seg det. Jeg har fått æren av å stramme opp noe gammelt møblement for dem. Kjekt å jobbe med flinke og hyggelige folk som dette. Alle tilstede viste seg fra sin beste side. Flotte greier. Hyggelig å hilse på.

Ferdig prata og med bilen full av norsk design slipper jeg kraften fra sytti ville hester løs og putrer rolig ut fra parkeringsplassen. Vikeplikt i begge retninger, ingen biler, ikke noe problem. Trikkeskinner, ingen trikk til venstre, ingen trikk til høyre, gode greier.

Da skjer det. Før jeg rekker å si klimaendringer detter verden ned i hue på meg representert ved en automatisk bom som ikke viker for noe eller noen. Et harmonisk hverdagsøyeblikk er med ett forvandlet til et inferno av stål mot stål. Armer og bein fyrer kjerra i revers. Motorrus kompletterer lydbildet mens bomjævelen klorer seg nedover frontruta.  Det drøyt meterlange dinglebeinet som som henger et stykke utpå bommen sleper seg i vannrett stilling nådeløst gjennom kløfta mellom speilet og døra mi mens jeg og Repararelmobilen kjemper for å komme oss løs. Det høres ikke pent ut det heller, men hell og lykke, det er det som redder panseret fra å bli pløyd på langs. Plastboksen av et speil holder hele driten oppe og jeg smetter tilnærma helskinna ut av metallgapet.

En barnerik familie på ettermiddagstur har tatt oppstilling på fortauet. Den fiksa han jævlig bra, sier de kanskje til hverandre før de tusler videre. Eller kanskje ikke.

En kjapp tur ut av bilen mens trikken fra Bekkestua passerer, og jeg konstanterer at jeg har sluppet grisebillig unna. Knapt synlige spor etter slegga som råka doningen rett i knollen. Jeg rekker også å gi tommelen opp til mine nye forretningsforbindelser som kommer løpende ut for å se om det fortsatt er liv i meg før jeg inntar hedersplassen bak rattet og cruiser videre.

Neste stopp kunde på Lysaker. Viktig å nullstille, som man sier. Sette på noe musikk kanskje.

Deilig å være i gang etter ferien.