En del av de ni håpefulle uthenta fra Hurdalens dype skoger er allerde gitt livet tilbake. Setter nesten alt inn på å få lagt ut et par stoler til helga. Nå er det på gli. Nå skjer det ting. Det er faktisk bare en igjen som ikke er solgt, før den er skutt eller ei. Det kjennes godt, og med en vel blåst nasjonaldag i ryggen kjenner jeg fornyet kraft strømme gjennom kropp og verksted.
Jeg har i den siste tida kommet til erkjennelsen av at det ikke er ved arbeidsbenken den tyngste del av slaget står. En ny innsikt sier meg følgende: Det er bada i blått lyst og trykkende på en dings at den tyngste jobben gjøres. Jeg ønsker meg bort fra skjermer og knapper og inn i skogen. Det er bare å bite tenna sammen. Mer åpenhet, mer teknologi. Nå er det tid for deling. Deletid. Det stykket av verden som ønsker det, skal få vite hva jeg driver med. Som dette. Ei hærpa kjerre fullasta med nytrukne deler til en Hovdensofa.
Jeg er ikke noe maktmenneske, så det er naturlig at jeg glemmer reklamens makt og fordyper meg i arbeidet. Men blir jeg der nede for lenge, så går hele driten i dass. Og da mener jeg ikke den store som angår oss alle, men mitt lille opplegg. Den store også, muligens, men det er en annen klagesang.
Jeg har herved dukka opp igjen. Dagene blir lysere. Tankene følger etter. I dette tilfellet, mitt eget og den gode saks, er markedsføring og kjøpspropaganda en nødvendighet. Stort sett haler og drar reklamen oss ned i fortapelsen. Men fremover skal fanken meg moderne kommunikasjonsteknologi kjørt seg. Og det blir så positivt og fremadstormende som jeg bare klarer.
reparabel 