I disse valgkamptider, og resten av tida, er det lett å miste trua. Miste den lyse og lovende framtida av syne. Kortsynthet, egoisme og vikarierende argumenter skygger for de prosentene av oppslutningshåp som vaker på meningsmålingene. Det kjennes som om håpet svinner.
Men vil man verden godt og menneskene vel, nytter det ikke å melde god kveld. Da må det fyres på i det godes tjeneste. Derfor står jeg opp hver morgen for å bote på den respektløse og kunnskapløse tilnærminga til ressursbruken som råder helt opp til makten tinder. Ja og enda høyere, hvis man regner med de som på bekostning av resten av verden oppfatter det som sitt privilegium å i tide og utide suse fram og tilbake over himmelen tettpakka i tinnbokser.
Over kaffen og avisa i dag morges tenkte jeg: Ikkje kom or vona no! Så, for at det ikke skal skje, beslutta jeg neste umiddelbart å forsøksvis fremover å gi stolene mine navn med håp i. Kanskje er von-prefikset alt som skal til?
Derfor blir siste slaget midt i trynet på de reaksjonære kreftene som ikke bryr seg om hva de etterlater seg, et smykke av en stol, hetende Vongrønn. Smidd med ny jute, ull og lakk, er den hva verden trenger. Gjenbruk av ypperste klasse. Ta den!
reparabel 