Måned: september 2017

Ho kjem nesten kvar veke, og pressar meg viljelaus ned i sofaer og lenestolar. Tving meg til å liggje virkelaus og berre nyte tilvera. Held meg i sjakk time etter time. Eg møter ho som ein grublande og usikker mann. Ein mann med eit ønske om å vere merkt av ei rettkomen kjensle av eige verd, og veit ikkje om eg fortenar ho. Nokre veker hentar ho fram det verste i meg, andre det beste.  Om nokre år vil eg truleg framleis liggje her på sofaen omgjeven av helga. Søkket i setet som ræva mi har gravi under hennar tyngde dei siste åra vil vere djupare, men på same staden og av same forma. Alt ved det gamle. Åra rullar på i sitt krinslaup mot avgrunna, og lar meg gjere eg alltid gjer.

Men noko skulle ha komi. Noko skulle ha vore på veg. Tida skulle hatt noko pakka og klart for oss, like sikkert som at helga kjem. Eit eller anna som kunne ta fatt og tvinge alt inn i rette forma. Utan nåde og medynk. Bøye det som må bøyast og bryte av det me ikkje treng. 

Kvifor blir me snyttt for frelsa vår? Kvifor er me så kraftlause og utan sjel, at me ikkje maktar la rettferda vege opp for vondskapen? Stundom er det som om hovudet rister sund og buken vrengast.

Kvifor? Eg berre spyr.

Fire flotte stoler som nå er underveis i reparabelkverna. Hyggelige kunder har lagt sin elsk på dem og forbarma seg. Gjenbruksmøblene er nå på vei mot neste stoppested, dressa opp og pussa etter ønske. Det er moro og oppløftende!

Det er fantastisk kjekt hver gang det hamrer inn en e-post, og det viser seg jammen at noen er med på å ta skikkelig tak og få halt et flott møbel i land. Opp fra et ganske opprørt og mørkt hav om du vil.

Den første, Vonrolfen til høyre der, er klar etter høstferien. Så ramler de ut i tur frem mot juletider. Det blir moro! Det er nesten så jeg går på loftet og finner julepynten allerede i denne stund. Jeg gleder meg sånn!

Ei ny uke er over. Hva har jeg gjort? Ikke akkurat «Å Herregud, hva har jeg gjort!» Heldigvis ikke. Men hva har jeg brukt tida på? Hva ligger og dupper i kjølvannet til undertegnede etter endt arbeidsuke? Hva står igjen til de neste generasjoner?

Det er ikke godt å si. Jeg har jo flikka litt på noe stoler da, sjonglert mellom prosjekta i påvente av nye materialleveranser. Logistikken er et kapittel for seg sjøl, men snart kommer postmannen, og da blir det stø kurs. Stolene blir flere, de blir bra, fine og gode. Det er pågang. Jeg redder det som reddes kan fra tidenes i overkant skarpe tenner og sultne kjeft.

Men spørsmålet melder seg igjen. Hva er det jeg driver med. Jeg spiller jo på lag med det gode, forsøker å vri vondt til i hvert fall ikke værre, men, monner det? Gjør det en forskjell? Følelsen sniker seg innpå meg, spesielt rett før lønsjtider når magen hyler etter brunostskiver, følelsen av at kjellerstueverkstedet er mitt eget lille vakuum der jeg virker uavhengig av verden rundt. Er det sant som det man tidligere refererte til som konservative krefter hevder, at folk som meg mangler kontakt med den virkelige verden? Leser noen dette og tenker «ja nå er’n jaggu meg i ferd med å få bakkekontakt!»? Hvem veit. Jeg vil ikke være bastant. Bedre er det å være ydmyk, selv om man blir oppfatta som svak og ubesluttsom. Det får heller være. Det gjelder å være åpen og undrende, stå siklende og måpe opp mot stjernehimmelen.

Men spørsmålet: Redder jeg verden, eller bare sørger jeg for å gjøre det litt mer komfortabelt for ræva til Ola Nordmann mens den eser ut foran tv’en?

Det er når det er tungt at de tunge tankene melder seg. Gjenbruk og reparasjon er blytungt. I hvert fall når man skal leve av det, i beste fall brødfø familien.

Ta deg sammen, sa folk før i tida. Jada, jeg gir meg ikke fordi det er vanskelig. Det har jeg prøvd før. Nå kjører jeg på. Jeg har troa. Og tro har som kjent ikke nødvendigvis så mye med virkeligheten å gjøre.

Fornøyelig helg til alle omtrentlig femten mer eller mindre ukjente som kommer til lese seg gjennom dette rotet. Nå er det bare sette på noe Jan Eggum og ta seg et glass.