Reparabel går til boka.

Det var sikkert ikke få juletrær denne boka lå under i fjor. Man kunne vel ikke se skogen av edelgran for bare bøker om klima og gjenbruk. Men nå går jula helt klart mot slutten, og jeg kjører på med en liten påminnelse. Epilog, kanskje.

Dette er ikke bare boka for deg som vil ha noen tips og triks for hvordan du på dommens dag kan stå igjen med litt reinere samvittighet knytta til ditt personlige klimagassregnskap, men også for deg som liker å kose deg i godstolen med verbale krumspring fra de mest samvittighetsløse politikerne.

Her får du alt. Den ene partilederen overgår den andre i å dekke til det faktum at de ikke er villige til å gjøre det de innstendig understreker viktigheten av å gjøre.

Let ikke mer etter påskelektyre for inneværende år. Påskekrimmen er i boks!

Men det er også mange lyspunkt og nyttige tekster, for deg som er den typen. Blant høydepunktene er, i all ubeskjedenhet, bidraget fra undertegnede. Her setter den selvlærte møbelreparatøren skapet på plass og tiltaler alle redskap med sitt rette navn.

Boka er god nok den, og fin mens det står på. Men som alltid når folk som reparerer, gjenbruker og tar vare på ressursene blir dratt fram i rampelyset som sjeldne inspiratorer, sitter man igjen med en ganske besk ettersmak. Det hele sier sitt om hvor merkelig vi har rigga oss til i dette samfunnet og hvordan vi har gått baklengs inn i framtida. Yrker, dyder, verdier og livsnødvendigheter som har prega mennesket i tusener på tusener av år har nå blitt noe alternativt og motstrøms.

Og her merker jeg at det er best å runde av, mens jeg fortsatt har kontroll på rabulismen.