Lite er som lukta av tre som pusses ned. Tilsvarende lite er som synet av friskt tre som dukker frem fra lakkens slør med fargespill og årringer i en alltid like dramatisk oppsetning. Nå gjelder det bare å få posta dette livstegnet, så går jeg i gang med å slipe stolrammene på de to nye vippestolene jeg etter hvert skal selge.
Vonika og Voninga ligger allerede på underveissida mi og venter på sine nye venner, men jeg akter å tjuvstarte prosessen før noen har rukket å melde sin interesse. Pusser rammene, stripper stolene for alt det gamle og fikser fjæra. Skjære til ny skumgummi og montere strie og bånd. Innimellom blir det nok et kundeoppdrag med to stoler som skal tre inn i noe grå ull, men har ikke noen meldt sin interesse før det, så får jeg gleden av å velge meg ut noe stoff som jeg liker, og sno det på Vonika og Voninga. Da blir due lagt ut for salg som de er, ferdige og uforandelige. Skulle noen der ute i verden ha ideer og ønsker før den tid, iver jeg etter å oppfylle de også.
Så pass på. Kanskje blir det rosa.