Alle drømmer. Også Willy. Han veit han er wunderbar, at han har det i seg. Nå handler det ikke lenger om hva som kunne ha vært, men hva som kommer. Om ikke du hjelper ham ta steget, så gjør noen andre det på reparabel.no/underveis. Han er trygg nå. Det borger Reparabel for.
I bein og armer bor gløden og krafta fra norske furuskoger. Alt kan hentes fram igjen og slippes løs på verdensscena med fornya kraft. Ramma er moden for nye skumgummiputer, overspent med møbelull, avla i norske saufjøs, eller kanskje på setra i fjor sommer. Litt oppe i ei grønn skråning, med busk og kratt, næringsrik smålyng og mykt leie, bak en jordfast stein som har kneisa der oppe siden isen trakk seg tilbake. Før i tida trodde man kanskje at haugfolk og tusser holdt til under den steinen. Nødig gikk man dit opp uten å sleppe en skvett rømme eller skyr innunder. Helst rømme. Ellers var det ikke godt å vite hva folk og fe kunne komme ut for der oppe på stølen den sommeren. Det var som om steinen kasta lange skygger selv i tussmørket. Man kunne se det der nedenfra, der man stod på hella og væra i det trolltunge svarte. Tung og trøtt, anende at alt dødt og levende var ett denne natt. De fjerne ul og brek lot seg ikke skille fra skogens sus og knirken. Det sugde ut den siste kraft dagen ikke hadde maktet berøve legemet. Det bare skreik etter å slippe seg ned og tilbake, favnes av noe mykt og varmt og lyst. For eksempel en stol. Som Willy for eksempel.
Så om det eneste stua di mangler er et svakt sus fra furukroner og småyre brek, så kan denne stolen være noe for deg. Eller om du er redd mørket og hva framtida vil gi, og vil ha noe i ryggen, så er den også noe for deg.
Du kan få ham som du vil ha ham. Dine drømmers Willy.
reparabel 