Måned: mai 2019

Fire nye muligheter til salgs, fullt restaurert etter ditt ønske.

For jeg har satt reparasjonskløra i fire lave siestastoler. De er selvfølgelig bebyrda med litt småting som må fikses. De er litt herja i lakken, mangler puter og canvasen er litt medtatt. Men det er jo det som er meninga. Hjelpe de som trenger hjelp. Dette høre jo ikke hjemme på en søppelhaug, selv om de har blitt vansmekta i en garasje en liten stund.

Disse blir gode som nye, og enda litt råere, skulle en tro. Det reparerte slår alt det andre. Alltid.

Jeg ser pussing av treverket, etterfulgt av en behandling av den lett hvitpigmenterte sorten, slik at det blir lyst og delikat da veit du. Lysere og mer delikat enn noen annen siestastol. Videre må lerretet av og vaskes, og nye snorer må knytes på. Puter må lages og trekk bli sydd, så er det rumper og rygger som gjør resten av jobben. Kanskje hjemme hos deg?

Prisen på plastposer skyter i været som genmodifisert mais. Folk flest sliter følgelig med å implementere den nødvendige bærekrafta i hverdagen. De ydmykes til å sette fyr på lommeboka i forsøket.

Nok er nok. Det er åpenbart at en folkebevegelse, en politisk stormflo, står øverst på trappene. Det er ikke godt å spå den nøyaktige ordlyden, men noe sånt som Folkeaksjonen mot dyrere plastposer (FDP) er det innenfor rimelighetens grenser mulig å anta kan være i nærheten. Hadde det vært penger i spill, hadde jeg tippa på noe med litt råere odds: Aldri mer kvelertakpriser på plastposer (mange, minst to, gir likevekt (AKP (ml)).

Nok er nok. Men innen partiet blir skipa, og det dyptfølte og velretta samfunnsengasjementet våkner i over halvparten av den stemmeberettiga befolkninga i flere av landets største byer, må alle jordens bundne konsumenter klore seg fast i denne karrige fjellhylla av et vestlig demokrati. Det er et hælvete å få hverdagen til å gå opp, når man etter jobb og henting i barnehage må hoste opp et tosifra antall kroner for noen bæreposer, bare for å slepe med seg svindyr mat hjem til et tresifra antall oppvarma kvadratmeter. Tjueni bols for en pose filterkaffe fra det sørlige Amerika? Hva har jeg gjort den griske kaffebonden, for at han skal ønske meg så vondt? Søtti spenn kiloet for grillribbe av svin? Er ikke forstadlivet mitt på toppen av næringskjeden mer dyrebart enn at firstprice-svina etter et liv i luksus skal få flå meg levende bare fordi jeg vil ha min daglige kilo på grillen?

I møte med all denne urettferdigheten og skjevheten, hva kan man gjøre?

Reparere.

Det er det det handler om. Fikse hele dritten.

Jeg gikk i helga rett i strupen på beistet, og reparerte et gammelt og medtatt bærenett. Et bra nok nett, et bevis på at en i familien en gang i tida har gått rett i fella til Cindy Sherman. Men det er greit. Hun kler seg ut, rigger seg til å lar seg avbilde på den ene og andre måten, smører det på lerret, kaffekopper og tøyposer – og håver sikkert inn cash. Det er helt greit. Jeg kunne gjort det samme. Stått en plass og røyka, knipsa noen bilder og solgt dem trykka på drit som revna. Men jeg har en misjon, jeg er ute på et viktig oppdrag, jeg redder verden. Dessuten hadde ingen kjøpt så mye som en nøkkelring, om den var dekorerte av meg som stod i halvmørket og sutta på en prince.

Handlenettet er klart for nye litere med melk, etter en runde søm langs kanten og nye innfestinger av hankene. Dette er elementær reparasjon. Men viktig reparasjon.

Handlenettet får sin renessanse, og plastposen taper skanse for skanse.

På vei mot byen med gjenbruksstoler faller jeg i tanker. De vandrer hit og dit. Hjula stormruller innover fjordarmen.

De reparerte sittemøblene i lasterommet skal fylle opp stuerommet til bymannen og understøtte ham i gode og onde dager. Som en markens mann, prammen fullastet med ost og kålrot, skjærer jeg varebilen inn mot fortettinga, som en Hamsuns skreppekar over fjorden for å fallby sitt skrot.

Byen der inne, den lever av sin uproduktive rørelse. Men ikke i et vakuum. For den trenger meg. Mannen ute i fjorden. Jeg må sette stoler under bordet der inne. Ellers går det galt. Det er det som er kontrakten. Slepe firbeiningene til torgs, tilbake med sedler, kaffe og kram.

Det er sånn det er. Men skulle det være sånn?

Den golde fjelldal med sin store elv kan ikke føde denne by på sotteseng. Men den fortsetter å gjøre det, for det er sånn det er. Og jeg må fortsette. Reparere og reparere. Fallby og fallby. Drømme og drømme.

Det har kjørt seg fast. Det er som om høyre hjulpar pløyer opp grøfta, og vil ikke la seg vrenge opp i veibanen igjen. Gnistregnet står baketter og noen skriker. Se fremover. Gi gass. Tenk positivt. Det ordner det seg nok. Hjelpe meg.

For to dager siden la regjeringa fram forløpig utkast til revidert nasjonalbudsjett. En stor begivenhet. Jeg sov nesten nesten ikke natta i forveien. Spenninga var følbar. Tida er jo overmoden og toget på vei ut fra stasjonen. Det var en skikkelig thriller å slepe seg ut av køya og stavre den skjebnentunge dagen i møte. Kjempespennende.

Hva stod å lese under endringer i skatte- og avgiftspolitikken om betingelsene for reparasjonsvirksomheter? Hva hadde politikere i ermet til gjenbruksfolket i dag, hva ville gudene la regne ned over oss?

Jeg lever også av å reparere. Jeg driver et enkeltpersonforetak, og førsøker å drifte en meget moderat middelklassetilværelse med utkommet. Hadde ikke samboeren min hatt en jobb som storsamfunnet både ønska seg, la til rette for og betalte godt, hadde jeg aldri kunnet drive med det jeg driver med. Jo, om jeg bodde under en trerot i marka, kunne det gått. Jeg kunne tatt sjansen på å trekke fra en god sovepose på skatten.

Problemet er at min type virksomhet kjemper motstrøms i samfunnssystemet og den politiske virkeligheta. Det er åpenbart at jeg er uønska, men jeg gir meg ikke. For det er viktig. Og det er riktig.

Et problem er at jeg er liten. Det er bare meg. Mange snakker varmt om oppstartere og skapere. De bruker fremnedord og er skikkelig gira, men det virker som om det da skal være mye penger og masse arbeidsplasser i spill eller sikte, om det skal være noe for makta å heie frem. I hvert fall ikke å holde nede. Det personlige, lille og lokale initiativet har ikke livets rett slik vi har lagt det opp. Det er tilsynelatende uønska. Jeg er overlatt til meg selv. Takk for det. Jeg prøver likevel.

Det som hadde hjulpet veldig, og som jeg håper på der jeg hilser den nye dagen og porselenet, er en form for reduksjon av eller fritak for merverdiavgift for oss som driver med reparasjon. Det vil gjøre det lettere å selge reparasjoner. Selve gjenbruket som fenomen ville vokse i omfang.

Forbruksnivået, fronta av brukogkastogerstattkulturen, er en stor miljøutfordring. Løsninga er å spole tida noen tiår tilbake, til da det kunne ligge et slags verksted på et gatehjørne, og innehaveren ikke trengte å gjøre knefall for storkapitalen ved å skaffe seg en «ordentlig jobb», bli lydig forbruker og kanalisere mesteparten av lønna si til de store selskapa. Det må legges til rette for at det repareres mer og kastes mindre. Det burde være mulig å leve av å utbedre det vi allerede har. Også om man ikke reparerer biler eller oppgraderer villaer.

Men det skjer ikke, ikke så lenge man kveler reparasjon- og bruktmarkedet med MVA-pålegg. Nå er det andre bransjer som jubler for reduksjon eller fritak. Bransjer hvor foretaka er store og pengesterke.

Derfor var jeg på tirsdag spent på hva de hadde funnet på. På med datamaskina og last ned dokumentet fra de offentlige nettsidene. Trommehvirvel.

Ikke en dritt. Eller jo, om noe; dritt.

De feirer i utkastet at norsk økonomi går bra, på vei inn i en høykonjuktur, ja. Jasså ja? Det private konsumet stiger, milliarder hurra på side 12, du! Nå går det bra, vi snakker mete cash og mere stæsh! Prosentvis økning i privat forbruk fra året før: 2018 2,0%, 2019 2,3%, 2020 2,9%. Det private konsumet var i 2018 på 1532,9 milliarder. Med økninga som er beskrevet i utkastet, snakker vi fra 2018-nivå i 2020 ytterligere 80.733.244.300 kroner på tant og fjas.

Noen pumper folk fulle i penger, og de har ikke edle hensikter.

Ikke noe håp denne gangen heller. Ikke så mye som en bitteliten rift i en eneste skylapp. Potte tett. Ikke en strime lys eller antydning til bevegelse og liv trenger gjennom.

Jeg krummer ryggen og gyver på. Jeg veit det er viktig og riktig. De hyggelelige kundene mine veit det er viktig og riktig. Så får øvrigheta komme etter når de kommer etter.

Gratulerer med dagen, Norge!