Enda et sittemøbel er kasta inn i den sirkulære virvelvinden som feier over landet. Avhenta av kunde og buksert gjennom bomringen. Samfunnet fungerer. Framtida kan bare prøve seg.
Ingen vonde og tunge følelser. Bare oppstemt kjærlighet og stødige pulser av lykke. Denne reparasjonsoperasjonen er fullbyrda. Men mer arbeid venter. Det står bøttevis med dritt rundt om kring som ingen vil ha. Og i stedet for å stryke det gamle svineriet med håra og gi det nytt liv, hiver vi møkka på hue ut av kretsløpet for bare å la det erstattes av frisk nyprodusert drit.
Som den esoteriske gjenbruksridderen jeg forsøker å iscenesette meg selv som, har jeg ikke annet valg enn å bare plukke opp igjen lansen og hyle sporene i buken på den feita merra de kaller økonomien.
Noen ganger våkner jeg om natta. Jeg har dauridd øket. Det ligger og hiver etter luft og svetten svir i øya. Jeg gir det litt havre og sølevann, stiller noen tøffe betingelser og tegner opp knallharde rammer. Så lar jeg vraket på kalkulert nåde gjenoppstå som et moderat og mindre mannevondt dyr. Og så skjønner jeg bare at det var en drøm, igjen.
Jaja, gamle stol! Nå kjenner du atter lukta av sagmugg og trøtte bakender. Lykke til med det!
reparabel 