Det går over

Skjalgegutt på vei over fjorden. Inne i byen venter et nytt liv med oppturer og nedturer. Som tida flyr.

Det føles som om det var i går at han kom til meg. Et vrak knapt på alle fire. Nå fremstår han i sin okergule prakt, der inne i kalesjeposen midt på fjorden.

Nå er det hele reparert, og så er det bare å gå over fjorden. Inn ei gate og opp ei trapp.

Tilbake sitter jeg med minnene og den ekstreme tilfredsstillelsen av å ha orkestrert og håndgripelig gjennomført en betydningsfull redningsdåd. Alltid kommer jeg til tenke tilbake på denne stolen som måtte få knappene knytt fra framsida. Det er ikke mange forunt. Det er det bare jeg som veit om Skjalg, samt de rundt ti personene som følger bloggen i åndeløs spenning.

En liten gruppe mennesker som ikke kjenner hverandre, bare forent gjennom kjærligheten til reparasjon og sittemøblement med egennavn. Det finns et hjem for alle, viser det seg.

Skjalg finale

Nå er han blind for alt vondt, og lar seg lett lures med hjem. Og ligger han ikke og byr seg frem på lenkelinken her, så har han allerede bladd om til neste kapittel.

Det nye tiåret må bare komme. Flere stoler vil reise seg fra asken, og alt mulig skrot vil bli reparert.

For skrotet blir ødelagt. Det blir satt ut av stand til å oppfylle sin eksistensberettigelse. Først virker det som om alt er som det skal. Og det er det nok. Men så skjer det noe. Det går i gulvet eller får kaffe på seg. Det slites ned gjennom et par generasjoners moderat bruk eller knekker ubarmhjertig i et uoppmerksomt øyeblikk. Ødeleggelsen ligger og lurer på alle tinga vi vestlige forbrukere er så glad i. En truende fare, en dårlig gjemt snare.

Så står du der. Du rives og slites mellom høvelbenken og søppelkassa. Kanskje bestemmer du deg med en gang. Kanskje holder du på å vertikalrevne før du i siste sekund faller ned på valget ditt.

Håper bare det er det riktige. At det går bra.

Skjalg

Skjalg, ja. Det er er ikke bare en stol, som du ser, men også et navn. Mangfoldig, altså.

Skjalg var opprinnelig økenavnet på en skjeløyd person fra Stavanger på 900-tallet. Navnet skal gjennom oppkalling ha levd videre i den aktuelle slekta hele middelalderen. Om Skjalg nå også har befesta seg som et guttenavn for hele folket, så er det en smått utrolig historie. Ikke vet jeg noen ting sikkert her i livet, men jeg stiller meg tvilende til at alle de par hundre Skjalgene her i landet nedstammer direkte fra selveste ur-Skjalgen.

Skjalg har trossa alle odds. Det er et fint navn, det er ikke det. Og for all del, skeive og/eller skjeløyde folk kan være bra folk som andre, det er ikke det. Men når ungen ikke er skjeldøyd, hvorfor kalle den det da? Historia er full av mysterier og logiske krumspring. Den er ei mørk grotte dryppende av spørsmål og uforståelig tankegods. Men stien er tråkka opp der den er tråkka opp og husa står der de står. Tilfeldigehene har råda og folket har talt.

Nesten sånn er det med stolen Skjalg også. Det har sikkert vært en utrolig reise. Han har sett det underligste og hørt det meste. Helt fra han var et tre i bøkeskogen, malm i bakken, olje på bunnen av Nordsjøen (milliongamle plante- og dyrerester) og værbitt ull på utmarksbeite, har han vært et barn av denne verden. Nå tar jeg han inn i en tøff og vanskelig tid. Han har fått mer ræv en de fleste. Jeg tar han nå til side for at han ikke skal kunne unslippe sin skjebne, men må fortsette eventyret. Jeg tar han i armene mine, løfter han opp og sier, se, her er han!

Skjalg blir første reparabelstol i 2020. Et nytt tiår, og ingen veit hvor det bærer.

Skjalg