Reparasjon er fortidens nødvendighet så vel som framtidas. Den edruelige ressursforvaltninga er henrullende tiders hjerteslag. Når hvilepulsen avløses vil all makt ligge i reperatørens enn så lenge avmektige hender. Som sola trenger gjennom et sprekkende skydekke og gledesbestråler verden vil fantasiens kraft og den positive tanke fordrive fantasiløsheten og henge skammens åk på våre mørkets gjerninger.
Slik står jeg over stolvrakene og preker høyt og mørkt for meg selv. Og jeg blir skikkelig gira. Det er som en tur i skogen. Tankene strømmer på. I enetalen er jeg min egen dommer og skikkelig suveren.
Den magre reperatørtilværelsen er mitt kors. Jeg bærer det den lange veien av kjærlighet til alle menneskene. Nesten alle. Alle barna i hvert fall. De er kule folk og fortjener at de som kan legger inn et ekstra gir for dem og setter seg selv til side en gang i blant.
Det lukter lakk på verkstedet. Snart er skammelen til et forhenværende vrak av en Rock Siesta klar i sin nye ullskrud. Mandag er det siste skrua og noen pene bilder. Prislapp og rett ut på verdensvevens store torg. Mandag. Det er framtida det.
reparabel 