Gult. Fargen som får hver mann og kvinne til å se seg forvirra rundt i fortvila villelse. Det er lenge siden jeg har laga til noe oker nå, så det var på høy tid å piske opp stemninga litt.
Gult. Et sybolverdenens rungende rop om smerte og verk, sprengfulle byller og blodig puss. Alle mager knyter seg og kaldsvetten rår. Det er så vondt! Hjelp!
Gult. Strålende sol og bugnende kornåkere. Liv og grøde. Lys og kraft. Hånda som mykt dras over ranke og struttende aks. Strykere i bakgrunnen og en ru og sensuell voiceover.
Gult. Et skjæringspunkt, hvor i Dobbelt-Doris har gjenoppstått. Med bokstavelig talt brukket rygg i et hav av blomster tok hun spenntak mot bunnen av det mørkeste dyp og skjøt opp mot lyset og livet. På repabarabelmåten.
Gult. Oker. Teak. Om det er noe for deg, ta en klikk her.
For rundt tre år siden kalte jeg en stol Andor og sendte den ut i verden. Hvitpigmentert og mørkeblå. Han var rå. Hemsedal fra GU og breie flotte fjøler i lyst løvtre. Har ikke sett noe som ligner før eller siden.
Før nå.
Nå har det dytte meg dukka opp to helt like stoler. Plutselig smilte de mot meg. Ute av verden, sentralt på Dikemark. Et lykketreff. Et gledelig gjensyn.
Det ække samma stolen, kan folk si. Det er det, vøtt! Under det grå lemfeldige trekket skimtes de vertikale korsryggpølsene som sammen med de flotte breie armfjølene er disse fantastiske stolenes karakteristika.
Det er en sanselig fryd å dykke ned i det havet av muligheter disse to rakkerne byr på. Treverket er av mine favorittrammer. Spesielt armlenene er så feite og breie og fine at det egentlig ikke finnes de sammenligninger fra klodens fauna og flora samla som kan yte dem rettferdighet. Treet på stolen som jeg redda fra evigheten for tre år siden hvitpigmenterte jeg. Det superhvite treet er ikke like mye i vinden for tida, i hvert fall her i kroken min, så jeg fokuserer ikke så mye på pigment for tida. Verden rører seg. På denne blir det matt lakk, antagelig, som likevel holder treet lyst og avsindig delikat. Som rett fra høvleriet.
Så er det sete og rygg. Her har jeg muligheten til å som forrige gang kjøre på med pølser i korsryggen og følge buen i ryggen på den måten. Det kan settes på knapper i stedet, eller en søm horisontalt på midten av ryggen kan dra det som er av slækk og spenn til seg uten moralsk pølsestøtte i underkant. En siste mulighet er å tenke litt nytt når jeg bygger opp ryggen på ny, slik at det ikke trengs noe staffasje, men kun et helt stykke møbelull som kan gi et rundere og mer enkelt uttrykk. Det kan bli bra, men et slikt forsøk har sitt vippepunkt. Det kan like gjerne ende med en klumpete og forvokst småstol.
Funderinger som livet selv, dette.
En sti gjennom en mørk og tornefull skog med en grønn rolig lysning i enden.
Et nytt mirakel fra Gjenbruk-Norges sakristi På Nesoddtangen. Enda en grav er røvet, liket stramma alvorlig opp og med dette fremlagt for salg til rette vedkommende for rett antall mynt.
reparabel 