Avgrunnen er en behagelig stol å synke ned i

I dag våkna jeg opp og tenkte det var en fin dag for å se litt framover, så jeg satt meg ned med kaffekoppen for å skrive litt om den nye rapporten til FNs klimapanel og flom og absurde temperatursvingninger som har herja med landet de siste dagene. Enkommafemgradersmålet er å tro på julenissen. Nå sikter man seg liksom inn på to grader. Det kan man bare få til med større omstilling og omveltning enn noen kan forestille seg, skrives det, mente jeg å ha lest i avisa før helga.

Shit, tenker jeg da, og kjenner havregryna snu litt på seg. Ingen overraskelse, men likevel kjipt å lese det. Hele dritten fortsetter å gå i dass, uten at menneskehetkroppen kniper skikkelig igjen. Det bare renner og renner på. Jeg har alltid tenkt med gru på det å kjenne sin egen grusomme smertefulle skjebne og styrte mot avgrunnen, skrikende med vid åpne øyne. Men, så var det altså ikke sånn det skulle vise seg å være. Jeg ser rundt meg og det virker som om folk har det bra, er trygge og trives. Veldig rart. Kanskje de bare holder maska, de også?

Jeg googler litt for å finne en grei NRK-artikkel om rapporten. Jeg leiter med lys og lykt etter en lekker måte å gjøre artikkelen og linken til en lekker del av innlegget, bygge inn, en viktig detalj i hverdagen, en småting både skribent og leser kan avlede mørke tanker med. Jeg finner artikkelen. Toppers! Leser meg nedover. Jada, dette var dette, dette gjør susen, her leser jeg om det nye målet, togradersmålet:

– Men bare omfattende institusjonelle og teknologiske endringer gir bedre enn 50 prosents sjanse for at den globale oppvarmingen ikke vil overskride denne grensen, sier Ottmar Edenhofer, en av lederne i arbeidet med rapporten

Omfattende endringer. Joda, hvor peker pilene? En innskytelse om å gjøre en dags bloggdokumentert ignorantsafari på Gardermoen avløses av minnet om forskeren som var sitert i Klassekampen før helga. Han rista på hodet over teknologioptimismen. Fritt etter hukommelsen: Hvis du daglig vil drikke som mannen med ljåen og alvorlig skakkjøre lever og helse i allminnelighet, fordi du gambler på at det om ti år finnes en pille som enkelt fikser kroppen din og fjerner driten som dugg for sola, så vel bekomme. Jeg har ikke helt trua.

Så oppdager jeg at NRK-artikkelen jeg har funnet er flere år gammel, fra 2014, og lufta går litt ut av ballongen.

Men jeg er på jobb, driver butikk og må i kynismens navn slå mynt på tragedien.

Rapporten påpeker at endringer i forbruksmønsteret vårt, altså det som gjelder reising, energibruk i hjemmet, valg av produkter som varer lengre, kostholdsendringer og reduksjon av matavfall og lavere forbruk er viktig.

Reparer skrotet ditt, ikke kast brukbare greier for bare å kjøpe nytt.

Jeg fikser opp de gamle stolene for at det skal bli litt lettere å gjenbruke. Riktignok må det nyproduseres en del materialer som brukes i restaureringa, og stolene har sitt karbondioksidavtrykk de også. Men det er veien å gå. Mer samvittighetsfullt gjenbruk, mindre søppel og forbruk. Likevel tror jeg gjenbrukalternativets protest og tanke er vel så viktig som den lille positive miljøeffekten. For det går i akselererende galopp mot avgrunnen, og ingen ting kan i praksis stoppe det. Nå handler det vel bare om selvrespekt, og å kunne se barn, barnebarn og oldebarn i øya, og å sitte godt mens man forteller dem om framtida.

 

Uten von

Dagens innskytelse som uten overveielse får gå rett gjennom beslutningsvegringas labyrint er å la alt håp fare. I hvert fall på den måten at prefikset von ikke lenger skal ledsage navna på de utvalgte skraphaugene av noen hvilemøbler som er forunt en helbredelsens og frelsens gjennomgang i reparabelsystemet.

Nå får navna tale for seg. Men håpet er fortsatt til salgs, firebeint og ullent.

Ta vel imot Gunder, Andor og Dagheid:

Vonika og Voninga

Lite er som lukta av tre som pusses ned. Tilsvarende lite er som synet av friskt tre som dukker frem fra lakkens slør med fargespill og årringer i en alltid like dramatisk oppsetning. Nå gjelder det bare å få posta dette livstegnet, så går jeg i gang med å slipe stolrammene på de to nye vippestolene jeg etter hvert skal selge.

Vonika og Voninga ligger allerede på underveissida mi og venter på sine nye venner, men jeg akter å tjuvstarte prosessen før noen har rukket å melde sin interesse. Pusser rammene, stripper stolene for alt det gamle og fikser fjæra. Skjære til ny skumgummi og montere strie og bånd. Innimellom blir det nok et kundeoppdrag med to stoler som skal tre inn i noe grå ull, men har ikke noen meldt sin interesse før det, så får jeg gleden av å velge meg ut noe stoff som jeg liker, og sno det på Vonika og Voninga. Da blir due lagt ut for salg som de er, ferdige og uforandelige. Skulle noen der ute i verden ha ideer og ønsker før den tid, iver jeg etter å oppfylle de også.

Så pass på. Kanskje blir det rosa.

Du vil reise seg igjen

Sommer, så høst. Hvile, så arbeid. Stol, så stol. Lys, så mørke.

trappa etter sommeren

Etter en lang ferie har naturen nesten tatt tilbake både meg og inngangen til mitt beskjedne kjellerstueverksted. Men som et hærpa møbel lar seg strammes opp, har jeg stabla meg på beina og nå fått hele sirkuset tilbake på veien. Nå er det full gass mot den mørke tida flere og flere ser komme.

Når man skaper sin egen arbeidsplass, så må man finne seg i at det blir litt arbeid, uansett hvor grønn den er. Jeg forbarma meg over en forsømt innboks, rydda litt, laga ei stolpute og ikke minst latt selveste Vonbob få sin oppreisning. Han er nå fiks ferdig og klar for salg. Vonbob er et bra prosjekt. I utgangspunktet en grei men litt ordinær stol som bruktmarkedet flommer over av. Riktignok en høyrygga variant som ikke er så vanlig, men likevel ikke noe altfor spesielt. Det som er moro med Vonbob nå, er at jeg under ansiktsløftninga bestemte meg for å dra på litt og gi han en skikkelig overraskels når han våkna fra narkosen. Så nå er snittet og stuffinga ganske annerledes disponert, og hele framtoninga er pepra med tjuefire knapper. Det hadde han ikke venta seg.

Neste uke: mer stoler. God helg!

Fra null til hund på ett sekund!

Da har transformasjonens velsignelse atter vederkveget et par slitne stoler. Ta som eksempel Vonbrun, en sliten og sønderknust søppelhaug som ikke lenger fikk øse rompehvileoppdrag av sin skjebnes fontene. Sorry Vonbrun! Gjør deg klar til nye myke møter!

 

Også et par vippestoler av fineste sort har fått sin renessanse. Og resultatet ble skikkelig bra! Her kan mykt moderne kaldskum og norsk møbelhistorie nytes i timesvis foran statskanalen eller hva det skulle være. I tidligere tider skal det visstnok ha blitt lest aviser og andre trykksaker i dem også. Etter utseende å dømme, kan disse to, Vonbein og Vonfinn klare alt! Kanskje er det du som forbarmer deg over dem og fører arva videre?

Hverdagens kall

Endelig er påska over. Lenka fast i solveggen, holdt nede av marsipansjokolade og fatøl, har tankene hele tiden vandra mot hvilemøbelverdenen. Nå er ventetida over. Igjen er det tid for handling og stolaktivisme.

Og det er en solid dose jobb som venter. Jeg tok meg tida til å være sjuk uka før påske. Dermed må jeg dra tretti arbeidstimer opp av hatten de neste ukene for å få det til å gå opp. Heldigvis er det jo sånn med ferier og nye årstider, at man føler det foreligger en ny start og nye muligheter til å bli et bedre menneske. Det bare å komme i gang. Gjenbruk og møbelrepatriering er ingen lek.