reparabel

For rundt tre år siden kalte jeg en stol Andor og sendte den ut i verden. Hvitpigmentert og mørkeblå. Han var rå. Hemsedal fra GU og breie flotte fjøler i lyst løvtre. Har ikke sett noe som ligner før eller siden.

Før nå.

Nå har det dytte meg dukka opp to helt like stoler. Plutselig smilte de mot meg. Ute av verden, sentralt på Dikemark. Et lykketreff. Et gledelig gjensyn.

Det ække samma stolen, kan folk si. Det er det, vøtt! Under det grå lemfeldige trekket skimtes de vertikale korsryggpølsene som sammen med de flotte breie armfjølene er disse fantastiske stolenes karakteristika.

Det er en sanselig fryd å dykke ned i det havet av muligheter disse to rakkerne byr på. Treverket er av mine favorittrammer. Spesielt armlenene er så feite og breie og fine at det egentlig ikke finnes de sammenligninger fra klodens fauna og flora samla som kan yte dem rettferdighet. Treet på stolen som jeg redda fra evigheten for tre år siden hvitpigmenterte jeg. Det superhvite treet er ikke like mye i vinden for tida, i hvert fall her i kroken min, så jeg fokuserer ikke så mye på pigment for tida. Verden rører seg. På denne blir det matt lakk, antagelig, som likevel holder treet lyst og avsindig delikat. Som rett fra høvleriet.

Så er det sete og rygg. Her har jeg muligheten til å som forrige gang kjøre på med pølser i korsryggen og følge buen i ryggen på den måten. Det kan settes på knapper i stedet, eller en søm horisontalt på midten av ryggen kan dra det som er av slækk og spenn til seg uten moralsk pølsestøtte i underkant. En siste mulighet er å tenke litt nytt når jeg bygger opp ryggen på ny, slik at det ikke trengs noe staffasje, men kun et helt stykke møbelull som kan gi et rundere og mer enkelt uttrykk. Det kan bli bra, men et slikt forsøk har sitt vippepunkt. Det kan like gjerne ende med en klumpete og forvokst småstol.

Funderinger som livet selv, dette.

En sti gjennom en mørk og tornefull skog med en grønn rolig lysning i enden.

Alt blir ikke bra. Men dette, det blir bra!

Se her. Her ligger de sammen med de andre som avventer neste runde i livet.

Enda en stol binder seg til masta og nekter innrette seg etter skikk og bruk i et samfunn gått over styr.

Kanskje er det du som skal ri stormen med Akkord-Anne mot ukjente farvann og fremmede kyster? Ta en kikk ved å koste på deg et klikk.

Et nytt mirakel fra Gjenbruk-Norges sakristi På Nesoddtangen. Enda en grav er røvet, liket stramma alvorlig opp og med dette fremlagt for salg til rette vedkommende for rett antall mynt.

To nye Reparabelstoler. Frukter av en denne gang helt udramatisk kjøretur til Fredrikstadtraktene. Forrige gang på de trakter kolliderte jeg med en svær amerikansk sjuseter, så det er klart at jeg var spent før avreise. Men det gikk greit. Penger, penger, penger. Det løser sammen med litt flaks alt. I hvert fall leie av bil og kjøp av møbler.

Omfangs-Olaug og Border-Bodil. Produsert på Vatne Lenestolfabrikk for seksti til søtti år tilbake. Da hadde de det utrolig kjønnsløse og lite livsbejaende modellnavnet 880. Jeg har på deres vegne tatt deres første steg på veien mot ny giv og nytt liv. Nå har de fått navnetrekk som kler gamle tanter med stilfullt eksteriør og lange hese historier.

Som man kan se av bildene over, er Omfangs-Olaug og Border-Bodil antagelig trukket om minst en gang i sine livsløp. Men det gjør ikke noe. Tvert i mot. Det er sånn det skal være! En takknemlig tanke er å kunne fylle dagene med litt mening ved å kunne skru dem litt mer tilbake til det originale. Det er en god og oppløftende tanke. Bildet er fra en Vatnekatalog, og i mitt tilfelle klippa ut fra en post på sida til bloggerkollega Mads Linder. Håper det er greit.

Her er det jo slik at jeg gir medmenneskene en sjanse. Alle skal ha muligheten til å snuse seg fram til denne rike trøffelåren av tidløst design, kvalitet og gjenbrukssnop. Men om ingen skulle gripe den utstrakte hånda mi og bestille Omfangs-Olaug og Border-Bodil i akkurat den ulla de måtte mene er den lekreste og passer sin egen stue på det smekreste, ja da tar jeg hånd om tantene sjæl!

Og da, og da, og da ser seg noe brunt med svart kant. Sånn som på levninga til høyre over. Brunt. Det er vanskelig. Det kan fungere og det kan ikke fungere. Det første jeg tenker på er brune møbler. Tenker mye på brune lenestoler. Så tenker jeg på brunt tankegods. Og der er det jo mange som har gått bra på snørra. Skikkelig. I konformiteten og tidsåndends navn skal jeg ikke begi meg ut på noen haltende komparativ analyse der jeg ser nye brune møbelstoffer på gamle stoler opp mot hva som fungerte og kunne ha fungert i brunregimer fra alle disse årenes løp.

Det må uansett være, etter min mening og nese, farge på dissa. Ikke noe problem med gråtoner, om noen ønsker det. Men om jeg blir å avgjøre fargesaka her, så blir det et barn av regnbuen.

Jeg er i hvert fall superklar for å la detaljen som følger over armlenene og rundt bak ryggen gjenoppstå på her på mitt beskjedne gjenbruksalter av et enmannsforetak.

Etter å ha ligget en stund med gråpapir rundt magen begynner ting å skje for denne gamle dame. Det er sig på sakene for den ærverdige King Star av stokke fabrikker. Plukket opp en mørk høstkveld i Lillestrøm for noen år siden i grønn og dryssende forfatning.

Nå har hun undergått mye av den nødvendige behandlinga. Kun puter og noen smådetaljer mangler. Det er med andre ord muligheter for å komme med innspill på hva som best kan akkompagnere den blå ulla i din stue.