Enda en vår

Dagene går, det minner om vår og jeg jobber på for å lege tidspåførte sår. Det er alltid flere stoldager for en som har via yrkeslivet sitt til å sette i stand det gamle og nedtrykte. Nå våkner landet av vinterdvalen, og det stiger et rop fra folkedypet. De vil reparere og gjenbruke, de vil sette i stand og gjøre ære på. En kruttsterk cocktail av affeksjonsverdi og trass er i ferd med å få hele kongeriket på beina. De står opp mot urett og vold, og glemmer aldri.

Nå har jeg sett meg nødt til å åpne for salg av møbelstoff og materialer til folkets egne prosjekter, for galskapen brer om seg. Jeg sender de rette ingrediensene i posten etter å ha mottatt stolens bilder og mål på e-post, og hele folket er i arbeid!

Tilogmed jeg sitter her ved kjøkkenbordet er veldig så optimistisk! Alle vil ta seg i vare og ta vare på greiene! Jada!

Jeg kan fortsatt fikse det for deg, men nå har du også tilgang på det du trenger får å egenhendig gå fullstendig Isak Sellanrå på hele møblementet.

Wunderbarer Willy

wunderbarer willy førAlle drømmer. Også Willy. Han veit han er wunderbar, at han har det i seg. Nå handler det ikke lenger om hva som kunne ha vært, men hva som kommer. Om ikke du hjelper ham ta steget, så gjør noen andre det på reparabel.no/underveis. Han er trygg nå. Det borger Reparabel for.

I bein og armer bor gløden og krafta fra norske furuskoger. Alt kan hentes fram igjen og slippes løs på verdensscena med fornya kraft. Ramma er moden for nye skumgummiputer, overspent med møbelull, avla i norske saufjøs, eller kanskje på setra i fjor sommer. Litt oppe i ei grønn skråning, med busk og kratt, næringsrik smålyng og mykt leie, bak en jordfast stein som har kneisa der oppe siden isen trakk seg tilbake. Før i tida trodde man kanskje at haugfolk og tusser holdt til under den steinen. Nødig gikk man dit opp uten å sleppe en skvett rømme eller skyr innunder. Helst rømme. Ellers var det ikke godt å vite hva folk og fe kunne komme ut for der oppe på stølen den sommeren. Det var som om steinen kasta lange skygger selv i tussmørket. Man kunne se det der nedenfra, der man stod på hella og væra i det trolltunge svarte. Tung og trøtt, anende at alt dødt og levende var ett denne natt. De fjerne ul og brek lot seg ikke skille fra skogens sus og knirken. Det sugde ut den siste kraft dagen ikke hadde maktet berøve legemet. Det bare skreik etter å slippe seg ned og tilbake, favnes av noe mykt og varmt og lyst. For eksempel en stol. Som Willy for eksempel.

Så om det eneste stua di mangler er et svakt sus fra furukroner og småyre brek, så kan denne stolen være noe for deg. Eller om du er redd mørket og hva framtida vil gi, og vil ha noe i ryggen, så er den også noe for deg.

Du kan få ham som du vil ha ham. Dine drømmers Willy.

 

Måkeskrik

Vinteren som årstid i seg selv byr på utelukkende positive vendinger og vederkvegelser. Det er ikke kong Vinters feil at menneskene svikter og redskapen kneler. Derfor sparer jeg de såre og himmelretta klageropa til en seinere anledning, og lar alt det onde vike for handlekraft og rettskaffenhet.

Som mange andre elsker også jeg å måke snø. Fortvilelsen var derfor sporbar da min trofaste skuffe ga etter i skvisen mellom en god porsjon våt snø og mine enorme legemlige krefter.

DSC_4911

Livet er fullt av fristelser. Det tar meg til fots fire minutter å nå nærmeste jernvare. Men jeg tar meg heller i vare. Hva ville Isak Sellanrå gjort? Han ville fiksa hele dritten. Det er lett å gå i fella når alt er så tilgjengelig og tilsynelatende billig. Men hele prislappen på en ny snøflytter står ikke oppgitt på hylla der borte på senteret. Det tilkommer enorme kostnader ikke bare for resten av verden, men også for meg som privatperson. Så valget skulle være enkelt. Både for de som tenker mest på seg selv og de som også har tanke for alt det andre.

Om man i stedet for å fikse det som repareres kan, sier det seg selv av man tærer unødig på ressursene på en allerede prøvet klode. Men om man faller for fristelsen og ikke reparerer, når det er et overkommelig alternativ, og i hvert fall billigere enn å kjøpe nytt, da lurer jeg jammen på om man ikke også strammer båndet rundt halsen systemet har lenket en i. For hver gang jeg bruker penger, har i hvert fall jeg følelsen av å bli holdt nede. Det ønsker jeg jo å unngå, så da er det fram med verktøykassa.

 

Det er klart, metallboret knakk, og det koster jo penger, men det viste jeg ikke ville skje. Det er ikke alltid like lett å spå om tidene som kommer. Likevel en ubetinget suksess og en vakker historie om reparasjon. Jeg håper regnet som er på vei snart blir avløst av mer snø, og at det blir en lang vinter.

DSC_4919

Avgrunnen er en behagelig stol å synke ned i

I dag våkna jeg opp og tenkte det var en fin dag for å se litt framover, så jeg satt meg ned med kaffekoppen for å skrive litt om den nye rapporten til FNs klimapanel og flom og absurde temperatursvingninger som har herja med landet de siste dagene. Enkommafemgradersmålet er å tro på julenissen. Nå sikter man seg liksom inn på to grader. Det kan man bare få til med større omstilling og omveltning enn noen kan forestille seg, skrives det, mente jeg å ha lest i avisa før helga.

Shit, tenker jeg da, og kjenner havregryna snu litt på seg. Ingen overraskelse, men likevel kjipt å lese det. Hele dritten fortsetter å gå i dass, uten at menneskehetkroppen kniper skikkelig igjen. Det bare renner og renner på. Jeg har alltid tenkt med gru på det å kjenne sin egen grusomme smertefulle skjebne og styrte mot avgrunnen, skrikende med vid åpne øyne. Men, så var det altså ikke sånn det skulle vise seg å være. Jeg ser rundt meg og det virker som om folk har det bra, er trygge og trives. Veldig rart. Kanskje de bare holder maska, de også?

Jeg googler litt for å finne en grei NRK-artikkel om rapporten. Jeg leiter med lys og lykt etter en lekker måte å gjøre artikkelen og linken til en lekker del av innlegget, bygge inn, en viktig detalj i hverdagen, en småting både skribent og leser kan avlede mørke tanker med. Jeg finner artikkelen. Toppers! Leser meg nedover. Jada, dette var dette, dette gjør susen, her leser jeg om det nye målet, togradersmålet:

– Men bare omfattende institusjonelle og teknologiske endringer gir bedre enn 50 prosents sjanse for at den globale oppvarmingen ikke vil overskride denne grensen, sier Ottmar Edenhofer, en av lederne i arbeidet med rapporten

Omfattende endringer. Joda, hvor peker pilene? En innskytelse om å gjøre en dags bloggdokumentert ignorantsafari på Gardermoen avløses av minnet om forskeren som var sitert i Klassekampen før helga. Han rista på hodet over teknologioptimismen. Fritt etter hukommelsen: Hvis du daglig vil drikke som mannen med ljåen og alvorlig skakkjøre lever og helse i allminnelighet, fordi du gambler på at det om ti år finnes en pille som enkelt fikser kroppen din og fjerner driten som dugg for sola, så vel bekomme. Jeg har ikke helt trua.

Så oppdager jeg at NRK-artikkelen jeg har funnet er flere år gammel, fra 2014, og lufta går litt ut av ballongen.

Men jeg er på jobb, driver butikk og må i kynismens navn slå mynt på tragedien.

Rapporten påpeker at endringer i forbruksmønsteret vårt, altså det som gjelder reising, energibruk i hjemmet, valg av produkter som varer lengre, kostholdsendringer og reduksjon av matavfall og lavere forbruk er viktig.

Reparer skrotet ditt, ikke kast brukbare greier for bare å kjøpe nytt.

Jeg fikser opp de gamle stolene for at det skal bli litt lettere å gjenbruke. Riktignok må det nyproduseres en del materialer som brukes i restaureringa, og stolene har sitt karbondioksidavtrykk de også. Men det er veien å gå. Mer samvittighetsfullt gjenbruk, mindre søppel og forbruk. Likevel tror jeg gjenbrukalternativets protest og tanke er vel så viktig som den lille positive miljøeffekten. For det går i akselererende galopp mot avgrunnen, og ingen ting kan i praksis stoppe det. Nå handler det vel bare om selvrespekt, og å kunne se barn, barnebarn og oldebarn i øya, og å sitte godt mens man forteller dem om framtida.