Sirkulært betyr jo fankern meg sirkus!

Enda et sittemøbel er kasta inn i den sirkulære virvelvinden som feier over landet. Avhenta av kunde og buksert gjennom bomringen. Samfunnet fungerer. Framtida kan bare prøve seg.

Ingen vonde og tunge følelser. Bare oppstemt kjærlighet og stødige pulser av lykke. Denne reparasjonsoperasjonen er fullbyrda. Men mer arbeid venter. Det står bøttevis med dritt rundt om kring som ingen vil ha. Og i stedet for å stryke det gamle svineriet med håra og gi det nytt liv, hiver vi møkka på hue ut av kretsløpet for bare å la det erstattes av frisk nyprodusert drit.

Som den esoteriske gjenbruksridderen jeg forsøker å iscenesette meg selv som, har jeg ikke annet valg enn å bare plukke opp igjen lansen og hyle sporene i buken på den feita merra de kaller økonomien.

Noen ganger våkner jeg om natta. Jeg har dauridd øket. Det ligger og hiver etter luft og svetten svir i øya. Jeg gir det litt havre og sølevann, stiller noen tøffe betingelser og tegner opp knallharde rammer. Så lar jeg vraket på kalkulert nåde gjenoppstå som et moderat og mindre mannevondt dyr. Og så skjønner jeg bare at det var en drøm, igjen.

Jaja, gamle stol! Nå kjenner du atter lukta av sagmugg og trøtte bakender. Lykke til med det!

Pånyexpressen dundrer frådende videre

Vonika har nådd sitt California for andre gang. Denne gangen som en revidert 2.0 av sitt nylige nye jeg. Her er det så mye kjærlig metaforfose og brennheit redesign at selv den hardest steikende sommerdag ikke kan yte henne rettferdighet. Metaformessig sett. I hvert fall ikke før om en fem til seks år. Da brenner nok asfalten mer under føttene enn man hadde antatt. Det klippes og limes. Selv klimaforskerene er overrasket over utviklingen – Se de utrolige bildene!

 

Så sitter du der da, i det, i Vonika 2.0. Dagen er opprunnet. Men du trenger ikke tenke så mye på det. Du har skylapper, hvileputer, alibi og ren samvittighet på fire hvitvoksa bein. En rosa sky. Et hele veien gjennom grønnvaska produkt. Du, ryggen og akterspeilet kan ha glede av det i mange år fremover. Komme hva som komme vil. Og det vil jo gjerne det. Dundrende frådende.

Alternativt kan hun selges inn som en veldig fin stol. Som er god å sitte i og lar seg justere trinnvis tilbakelentover. Enkelt og greit. Man velger jo selv hva man kjøper og ikke kjøper. Gjør man ikke?

En siesta i en travel hverdag

Fire nye muligheter til salgs, fullt restaurert etter ditt ønske.

For jeg har satt reparasjonskløra i fire lave siestastoler. De er selvfølgelig bebyrda med litt småting som må fikses. De er litt herja i lakken, mangler puter og canvasen er litt medtatt. Men det er jo det som er meninga. Hjelpe de som trenger hjelp. Dette høre jo ikke hjemme på en søppelhaug, selv om de har blitt vansmekta i en garasje en liten stund.

DSC_5119

Disse blir gode som nye, og enda litt råere, skulle en tro. Det reparerte slår alt det andre. Alltid.

Jeg ser pussing av treverket, etterfulgt av en behandling av den lett hvitpigmenterte sorten, slik at det blir lyst og delikat da veit du. Lysere og mer delikat enn noen annen siestastol. Videre må lerretet av og vaskes, og nye snorer må knytes på. Puter må lages og trekk bli sydd, så er det rumper og rygger som gjør resten av jobben. Kanskje hjemme hos deg?

Klar for nye bæreturer

Prisen på plastposer skyter i været som genmodifisert mais. Folk flest sliter følgelig med å implementere den nødvendige bærekrafta i hverdagen. De ydmykes til å sette fyr på lommeboka i forsøket.

Nok er nok. Det er åpenbart at en folkebevegelse, en politisk stormflo, står øverst på trappene. Det er ikke godt å spå den nøyaktige ordlyden, men noe sånt som Folkeaksjonen mot dyrere plastposer (FDP) er det innenfor rimelighetens grenser mulig å anta kan være i nærheten. Hadde det vært penger i spill, hadde jeg tippa på noe med litt råere odds: Aldri mer kvelertakpriser på plastposer (mange, minst to, gir likevekt (AKP (ml)).

Nok er nok. Men innen partiet blir skipa, og det dyptfølte og velretta samfunnsengasjementet våkner i over halvparten av den stemmeberettiga befolkninga i flere av landets største byer, må alle jordens bundne konsumenter klore seg fast i denne karrige fjellhylla av et vestlig demokrati. Det er et hælvete å få hverdagen til å gå opp, når man etter jobb og henting i barnehage må hoste opp et tosifra antall kroner for noen bæreposer, bare for å slepe med seg svindyr mat hjem til et tresifra antall oppvarma kvadratmeter. Tjueni bols for en pose filterkaffe fra det sørlige Amerika? Hva har jeg gjort den griske kaffebonden, for at han skal ønske meg så vondt? Søtti spenn kiloet for grillribbe av svin? Er ikke forstadlivet mitt på toppen av næringskjeden mer dyrebart enn at firstprice-svina etter et liv i luksus skal få flå meg levende bare fordi jeg vil ha min daglige kilo på grillen?

I møte med all denne urettferdigheten og skjevheten, hva kan man gjøre?

Reparere.

Det er det det handler om. Fikse hele dritten.

Jeg gikk i helga rett i strupen på beistet, og reparerte et gammelt og medtatt bærenett. Et bra nok nett, et bevis på at en i familien en gang i tida har gått rett i fella til Cindy Sherman. Men det er greit. Hun kler seg ut, rigger seg til å lar seg avbilde på den ene og andre måten, smører det på lerret, kaffekopper og tøyposer – og håver sikkert inn cash. Det er helt greit. Jeg kunne gjort det samme. Stått en plass og røyka, knipsa noen bilder og solgt dem trykka på drit som revna. Men jeg har en misjon, jeg er ute på et viktig oppdrag, jeg redder verden. Dessuten hadde ingen kjøpt så mye som en nøkkelring, om den var dekorerte av meg som stod i halvmørket og sutta på en prince.

Handlenettet er klart for nye litere med melk, etter en runde søm langs kanten og nye innfestinger av hankene. Dette er elementær reparasjon. Men viktig reparasjon.

Handlenettet får sin renessanse, og plastposen taper skanse for skanse.

Den uproduktive rørelse

På vei mot byen med gjenbruksstoler faller jeg i tanker. De vandrer hit og dit. Hjula stormruller innover fjordarmen.

De reparerte sittemøblene i lasterommet skal fylle opp stuerommet til bymannen og understøtte ham i gode og onde dager. Som en markens mann, prammen fullastet med ost og kålrot, skjærer jeg varebilen inn mot fortettinga, som en Hamsuns skreppekar over fjorden for å fallby sitt skrot.

Byen der inne, den lever av sin uproduktive rørelse. Men ikke i et vakuum. For den trenger meg. Mannen ute i fjorden. Jeg må sette stoler under bordet der inne. Ellers går det galt. Det er det som er kontrakten. Slepe firbeiningene til torgs, tilbake med sedler, kaffe og kram.

Det er sånn det er. Men skulle det være sånn?

Den golde fjelldal med sin store elv kan ikke føde denne by på sotteseng. Men den fortsetter å gjøre det, for det er sånn det er. Og jeg må fortsette. Reparere og reparere. Fallby og fallby. Drømme og drømme.

Det har kjørt seg fast. Det er som om høyre hjulpar pløyer opp grøfta, og vil ikke la seg vrenge opp i veibanen igjen. Gnistregnet står baketter og noen skriker. Se fremover. Gi gass. Tenk positivt. Det ordner det seg nok. Hjelpe meg.