Varme

En reise. En gyllen anledning til å anføre noen klisjéfylte selvfølgeligheter.

Underveis. Buss for tog. Dritvarmt. Det er kjempeinteressant. Sola steiker og varmeapparatet i bussen står på. Jeg fylles av mange uliker tanker og følelser.

Jeg er på vei til Bergen for å flikke litt på en stol på Stoff&Stils nye reparasjonsworkshop. Det er ikke mye nytt som skjer på reparasjonsfronten, men en gang i blant kommer det et lite vindpust. Det kan virke som om man på disse workshopene kan få gratis utstyr og hjelp til reparasjoner. Dette kan virke som noe så sjeldent som en velvillig utstrakt hånd til de breie massene for å få dem til å skjerpe seg og reparere skiten sin.

De prøver å stille et skrikende behov som egentlig ikke er der. Det vil jeg være med på. Det liker jeg!

Onsdag og torsdag denne uka legger jeg min egen reparasjonsvirksomhet til lokalene i Salhusveien og håper på å bidra til full trøkk i reparasjonsworkshopen fremover. 

Knip øya sammen. Prøv å glemme billig forbrukerelektronikk og kjøttdeig, bli med på den rettskafne festen! Kom til Åsane å sy noe sammen som hører sammen!

Det kan være de 25 gradene inne på bussen her opp gjennom vakre Hallingdalen som herjer med huet mitt, men jeg har på følelsen at dette kan bli til noe som er bra. Hvis bare folket griper hammer og synål og følger på. Det er det springende punkt. 

Det er kanskje bare varmen? Det er jo faen meg bare så vidt man får puste i detta rullende drivhuset. Det perfekte bilde på det dysfunksjonelle samfunnets desperate flukt mot undergangen. Bare at denna bussen skal til Bergen, da.

Det ser, som jeg muligens har blogga innom tidligere, mørkt ut. Men jeg skal stå i den siste strimen av lys som trenger ned mellom de mørke skyene. Henda til værs fulle av verktøy og bare suge til meg krafta for så å bare fyre den ut av hammer, stiftepistol og krumnåler og det hele. Lysglimt, blå laserstråler, røyk og flammekuler. Ka-blam og pow-pow!

Blut und Eisen rett i fleisen

For bare jern kan redde oss.
Bare blod kan redde oss
fra de tunge kjedene av syndig
overflod.

Otto von Bismarcks bevingende ord til budsjettkomiteen i det prøyssiske representanthuset viser seg å stå seg som noe allmenngyldig og evig menneskelig. I den anledning lanserer jeg den nye reparabelstolen Otto. Ingen av oss er uten synd, og vi tar det inn over oss som en knapt følbar krusning av noe vagt og halvemment.

Nyt synet av den nye tida, kneisende i reparabelshowroomet. Vårsola spiller gjennom nyutsprunget løv med lyspunkter på stolen og ingen kan ønske seg noe mer. Men er det mer enn hva man kan håpe på?

Les mer om hvordan du kan bli med i mobiliseringa til den totale krig mot galskapen som hjemsøker hvert hvert alt av busk og kratt i kongeriket.

Du trenger en hammer og en pakke plaster. Eventuelt en swiss army knife. Løp ut ut i verden, eller start med ditt eget skrot, og reparer hele dritten som om det stod om livet.

Fortsett Blut und Eisen rett i fleisen

Regnbuens tveeggede sverd

Gult. Fargen som får hver mann og kvinne til å se seg forvirra rundt i fortvila villelse. Det er lenge siden jeg har laga til noe oker nå, så det var på høy tid å piske opp stemninga litt.

Gult. Et sybolverdenens rungende rop om smerte og verk, sprengfulle byller og blodig puss. Alle mager knyter seg og kaldsvetten rår. Det er så vondt! Hjelp!

Gult. Strålende sol og bugnende kornåkere. Liv og grøde. Lys og kraft. Hånda som mykt dras over ranke og struttende aks. Strykere i bakgrunnen og en ru og sensuell voiceover.

Gult. Et skjæringspunkt, hvor i Dobbelt-Doris har gjenoppstått. Med bokstavelig talt brukket rygg i et hav av blomster tok hun spenntak mot bunnen av det mørkeste dyp og skjøt opp mot lyset og livet. På repabarabelmåten.

Gult. Oker. Teak. Om det er noe for deg, ta en klikk her.

Et gjensyn

For rundt tre år siden kalte jeg en stol Andor og sendte den ut i verden. Hvitpigmentert og mørkeblå. Han var rå. Hemsedal fra GU og breie flotte fjøler i lyst løvtre. Har ikke sett noe som ligner før eller siden.

Før nå.

Nå har det dytte meg dukka opp to helt like stoler. Plutselig smilte de mot meg. Ute av verden, sentralt på Dikemark. Et lykketreff. Et gledelig gjensyn.

Det ække samma stolen, kan folk si. Det er det, vøtt! Under det grå lemfeldige trekket skimtes de vertikale korsryggpølsene som sammen med de flotte breie armfjølene er disse fantastiske stolenes karakteristika.

Det er en sanselig fryd å dykke ned i det havet av muligheter disse to rakkerne byr på. Treverket er av mine favorittrammer. Spesielt armlenene er så feite og breie og fine at det egentlig ikke finnes de sammenligninger fra klodens fauna og flora samla som kan yte dem rettferdighet. Treet på stolen som jeg redda fra evigheten for tre år siden hvitpigmenterte jeg. Det superhvite treet er ikke like mye i vinden for tida, i hvert fall her i kroken min, så jeg fokuserer ikke så mye på pigment for tida. Verden rører seg. På denne blir det matt lakk, antagelig, som likevel holder treet lyst og avsindig delikat. Som rett fra høvleriet.

Så er det sete og rygg. Her har jeg muligheten til å som forrige gang kjøre på med pølser i korsryggen og følge buen i ryggen på den måten. Det kan settes på knapper i stedet, eller en søm horisontalt på midten av ryggen kan dra det som er av slækk og spenn til seg uten moralsk pølsestøtte i underkant. En siste mulighet er å tenke litt nytt når jeg bygger opp ryggen på ny, slik at det ikke trengs noe staffasje, men kun et helt stykke møbelull som kan gi et rundere og mer enkelt uttrykk. Det kan bli bra, men et slikt forsøk har sitt vippepunkt. Det kan like gjerne ende med en klumpete og forvokst småstol.

Funderinger som livet selv, dette.

En sti gjennom en mørk og tornefull skog med en grønn rolig lysning i enden.

Alt blir ikke bra. Men dette, det blir bra!

Se her. Her ligger de sammen med de andre som avventer neste runde i livet.