Nye stolvrak på lageret. Velkommen!

Øyunn

Blant andre ønsker jeg i dag velkommen Øyunn i reparabelfamilien.

I møte med en stol som dette er det lett å bli i overkant panegyrisk. Så for moderasjonen og anstendighetens skyld skal jeg ta det et par knepp ned. Denne stolen er en fryd for øyne, rygg og setemuskelatur som inget annet sittemøbel. Her kan du snurre og vippe deg til langt inn i kontemplasjonens irrganger, for aldri å ville reise deg igjen.

Her er det på tale med såkalt supersoft skum i putene. Noe annet blir feil.

Jeg plikter å opplyse om, og oppfordre til etterfølgelse av, Helsedirektoratets nasjonale faglige råd om fysisk aktivitet.

Hele troppen av parate restureringsobjekter beskuer du her på denne sida. De kan bli dine alle sammen, i ditt bilde (les møbelstoff og farge etter ønske).

 

Godt gjenbrukte Marte

For en stol. For en reparasjons- og gjenbrukstriumf.

Denne er kan nå sees og kjøpes i butikken Kreativ verdi i Asker sentrum.

Marte var medtatt, men jeg så det funkla der inne bak det uslpene ytre. Jeg fikk henne på kjøpet da jeg kjøpte noen andre stoler for noen år siden, og har hatt henne stående i all sin usle forfallenhet.

Dette skrapet som ingen vil ha, det er det som er selve reparabelkjernen. Jeg vil redde det alle tror er fortapt, jeg vil omfavne det alle har vendt ryggen og jeg vil lenke meg fast til moderasjonen og respekten mens containerskipa fortsetter å gli innover fjorden.

Å vende Marte ryggen, ville være å flekke ræv til alle tidligere generasjoners nøysomhetsrefleks. Stolen er bevisførsel nok i seg selv. Under det omfattende inngrepet lot følgende seg påvise, utover det sedvanlige skumgummipulveret som renner ut alle åpninger: når originaltrekket var slitt, så har dem trukket om, altså lagt nytt stoff over det gamle. Og når trekk to var gåent, ja da har fordums folk kjørt på med et tredje trekk over det hele. Med innlagte lag ullvatt begynte det å bli litt av et sete.

Så var turen kommet til meg. Sånt som dette gir felleskapsfølelse og imaginært kameratskap i en ellers ensom arbeidshverdag. Her hadde folk tråkka før, og nå kom jeg nedover denne gjengrodde stien, brolagt med gull (myrra veit jeg ikke hva er, men det egner seg sikkert like dårlig til belegning som røkelse). Gleden over å ha selskap skygget over at det er tre ganger så mye jobb å strippe en serietrukket stol som dette. Og gleden er dertil stor over å være den første som tar en fullstendig restaurering, der alt av strie og skumgummi byttes, og stolen bygges opp litt mer slik den har fremstått før. Ikke alle detaljene er tilgjengelige, men det er en gave fra oven det også. Da får jeg finne fram gjenbrukets lyre og impovisere over de variasjonene jeg har for hånden. Det var vel ikke sånn da den først så verdens lys i en butikk i en gate i en by i en annen tid, men nå passer det for eksempel bra at bua i ryggen fortsetter på setekanten. Aller som kjenner meg veit jo at kan dritten freestyles, så freestyler jeg hele dritten.

Og her er dritten, opp av asken og inn i livet på nytt. Det finns ikke noe bedre. Velkommen, Marte!

Det går over

Skjalgegutt på vei over fjorden. Inne i byen venter et nytt liv med oppturer og nedturer. Som tida flyr.

Det føles som om det var i går at han kom til meg. Et vrak knapt på alle fire. Nå fremstår han i sin okergule prakt, der inne i kalesjeposen midt på fjorden.

Nå er det hele reparert, og så er det bare å gå over fjorden. Inn ei gate og opp ei trapp.

Tilbake sitter jeg med minnene og den ekstreme tilfredsstillelsen av å ha orkestrert og håndgripelig gjennomført en betydningsfull redningsdåd. Alltid kommer jeg til tenke tilbake på denne stolen som måtte få knappene knytt fra framsida. Det er ikke mange forunt. Det er det bare jeg som veit om Skjalg, samt de rundt ti personene som følger bloggen i åndeløs spenning.

En liten gruppe mennesker som ikke kjenner hverandre, bare forent gjennom kjærligheten til reparasjon og sittemøblement med egennavn. Det finns et hjem for alle, viser det seg.

Skjalg finale

Nå er han blind for alt vondt, og lar seg lett lures med hjem. Og ligger han ikke og byr seg frem på lenkelinken her, så har han allerede bladd om til neste kapittel.

Det nye tiåret må bare komme. Flere stoler vil reise seg fra asken, og alt mulig skrot vil bli reparert.

For skrotet blir ødelagt. Det blir satt ut av stand til å oppfylle sin eksistensberettigelse. Først virker det som om alt er som det skal. Og det er det nok. Men så skjer det noe. Det går i gulvet eller får kaffe på seg. Det slites ned gjennom et par generasjoners moderat bruk eller knekker ubarmhjertig i et uoppmerksomt øyeblikk. Ødeleggelsen ligger og lurer på alle tinga vi vestlige forbrukere er så glad i. En truende fare, en dårlig gjemt snare.

Så står du der. Du rives og slites mellom høvelbenken og søppelkassa. Kanskje bestemmer du deg med en gang. Kanskje holder du på å vertikalrevne før du i siste sekund faller ned på valget ditt.

Håper bare det er det riktige. At det går bra.

Skjalg

Skjalg, ja. Det er er ikke bare en stol, som du ser, men også et navn. Mangfoldig, altså.

Skjalg var opprinnelig økenavnet på en skjeløyd person fra Stavanger på 900-tallet. Navnet skal gjennom oppkalling ha levd videre i den aktuelle slekta hele middelalderen. Om Skjalg nå også har befesta seg som et guttenavn for hele folket, så er det en smått utrolig historie. Ikke vet jeg noen ting sikkert her i livet, men jeg stiller meg tvilende til at alle de par hundre Skjalgene her i landet nedstammer direkte fra selveste ur-Skjalgen.

Skjalg har trossa alle odds. Det er et fint navn, det er ikke det. Og for all del, skeive og/eller skjeløyde folk kan være bra folk som andre, det er ikke det. Men når ungen ikke er skjeldøyd, hvorfor kalle den det da? Historia er full av mysterier og logiske krumspring. Den er ei mørk grotte dryppende av spørsmål og uforståelig tankegods. Men stien er tråkka opp der den er tråkka opp og husa står der de står. Tilfeldigehene har råda og folket har talt.

Nesten sånn er det med stolen Skjalg også. Det har sikkert vært en utrolig reise. Han har sett det underligste og hørt det meste. Helt fra han var et tre i bøkeskogen, malm i bakken, olje på bunnen av Nordsjøen (milliongamle plante- og dyrerester) og værbitt ull på utmarksbeite, har han vært et barn av denne verden. Nå tar jeg han inn i en tøff og vanskelig tid. Han har fått mer ræv en de fleste. Jeg tar han nå til side for at han ikke skal kunne unslippe sin skjebne, men må fortsette eventyret. Jeg tar han i armene mine, løfter han opp og sier, se, her er han!

Skjalg blir første reparabelstol i 2020. Et nytt tiår, og ingen veit hvor det bærer.

Skjalg

Sirkulært betyr jo fankern meg sirkus!

Enda et sittemøbel er kasta inn i den sirkulære virvelvinden som feier over landet. Avhenta av kunde og buksert gjennom bomringen. Samfunnet fungerer. Framtida kan bare prøve seg.

Ingen vonde og tunge følelser. Bare oppstemt kjærlighet og stødige pulser av lykke. Denne reparasjonsoperasjonen er fullbyrda. Men mer arbeid venter. Det står bøttevis med dritt rundt om kring som ingen vil ha. Og i stedet for å stryke det gamle svineriet med håra og gi det nytt liv, hiver vi møkka på hue ut av kretsløpet for bare å la det erstattes av frisk nyprodusert drit.

Som den esoteriske gjenbruksridderen jeg forsøker å iscenesette meg selv som, har jeg ikke annet valg enn å bare plukke opp igjen lansen og hyle sporene i buken på den feita merra de kaller økonomien.

Noen ganger våkner jeg om natta. Jeg har dauridd øket. Det ligger og hiver etter luft og svetten svir i øya. Jeg gir det litt havre og sølevann, stiller noen tøffe betingelser og tegner opp knallharde rammer. Så lar jeg vraket på kalkulert nåde gjenoppstå som et moderat og mindre mannevondt dyr. Og så skjønner jeg bare at det var en drøm, igjen.

Jaja, gamle stol! Nå kjenner du atter lukta av sagmugg og trøtte bakender. Lykke til med det!

Pånyexpressen dundrer frådende videre

Vonika har nådd sitt California for andre gang. Denne gangen som en revidert 2.0 av sitt nylige nye jeg. Her er det så mye kjærlig metaforfose og brennheit redesign at selv den hardest steikende sommerdag ikke kan yte henne rettferdighet. Metaformessig sett. I hvert fall ikke før om en fem til seks år. Da brenner nok asfalten mer under føttene enn man hadde antatt. Det klippes og limes. Selv klimaforskerene er overrasket over utviklingen – Se de utrolige bildene!

 

Så sitter du der da, i det, i Vonika 2.0. Dagen er opprunnet. Men du trenger ikke tenke så mye på det. Du har skylapper, hvileputer, alibi og ren samvittighet på fire hvitvoksa bein. En rosa sky. Et hele veien gjennom grønnvaska produkt. Du, ryggen og akterspeilet kan ha glede av det i mange år fremover. Komme hva som komme vil. Og det vil jo gjerne det. Dundrende frådende.

Alternativt kan hun selges inn som en veldig fin stol. Som er god å sitte i og lar seg justere trinnvis tilbakelentover. Enkelt og greit. Man velger jo selv hva man kjøper og ikke kjøper. Gjør man ikke?