Omfang og Border

To nye Reparabelstoler. Frukter av en denne gang helt udramatisk kjøretur til Fredrikstadtraktene. Forrige gang på de trakter kolliderte jeg med en svær amerikansk sjuseter, så det er klart at jeg var spent før avreise. Men det gikk greit. Penger, penger, penger. Det løser sammen med litt flaks alt. I hvert fall leie av bil og kjøp av møbler.

Omfangs-Olaug og Border-Bodil. Produsert på Vatne Lenestolfabrikk for seksti til søtti år tilbake. Da hadde de det utrolig kjønnsløse og lite livsbejaende modellnavnet 880. Jeg har på deres vegne tatt deres første steg på veien mot ny giv og nytt liv. Nå har de fått navnetrekk som kler gamle tanter med stilfullt eksteriør og lange hese historier.

Som man kan se av bildene over, er Omfangs-Olaug og Border-Bodil antagelig trukket om minst en gang i sine livsløp. Men det gjør ikke noe. Tvert i mot. Det er sånn det skal være! En takknemlig tanke er å kunne fylle dagene med litt mening ved å kunne skru dem litt mer tilbake til det originale. Det er en god og oppløftende tanke. Bildet er fra en Vatnekatalog, og i mitt tilfelle klippa ut fra en post på sida til bloggerkollega Mads Linder. Håper det er greit.

Her er det jo slik at jeg gir medmenneskene en sjanse. Alle skal ha muligheten til å snuse seg fram til denne rike trøffelåren av tidløst design, kvalitet og gjenbrukssnop. Men om ingen skulle gripe den utstrakte hånda mi og bestille Omfangs-Olaug og Border-Bodil i akkurat den ulla de måtte mene er den lekreste og passer sin egen stue på det smekreste, ja da tar jeg hånd om tantene sjæl!

Og da, og da, og da ser seg noe brunt med svart kant. Sånn som på levninga til høyre over. Brunt. Det er vanskelig. Det kan fungere og det kan ikke fungere. Det første jeg tenker på er brune møbler. Tenker mye på brune lenestoler. Så tenker jeg på brunt tankegods. Og der er det jo mange som har gått bra på snørra. Skikkelig. I konformiteten og tidsåndends navn skal jeg ikke begi meg ut på noen haltende komparativ analyse der jeg ser nye brune møbelstoffer på gamle stoler opp mot hva som fungerte og kunne ha fungert i brunregimer fra alle disse årenes løp.

Det må uansett være, etter min mening og nese, farge på dissa. Ikke noe problem med gråtoner, om noen ønsker det. Men om jeg blir å avgjøre fargesaka her, så blir det et barn av regnbuen.

Jeg er i hvert fall superklar for å la detaljen som følger over armlenene og rundt bak ryggen gjenoppstå på her på mitt beskjedne gjenbruksalter av et enmannsforetak.

Øydis under oppseiling

Etter å ha ligget en stund med gråpapir rundt magen begynner ting å skje for denne gamle dame. Det er sig på sakene for den ærverdige King Star av stokke fabrikker. Plukket opp en mørk høstkveld i Lillestrøm for noen år siden i grønn og dryssende forfatning.

Nå har hun undergått mye av den nødvendige behandlinga. Kun puter og noen smådetaljer mangler. Det er med andre ord muligheter for å komme med innspill på hva som best kan akkompagnere den blå ulla i din stue.

Take-Away-Trond

Destruktive krefter truer livet og dets naturlige gehalt av artig. Små grep i hverdagen er som kjent de mest betydningsfulle. Jeg lar erkjennelse og erfaring få sitt nødvendige spillerom og endrer sittemøblenes dåpsprakis. Nå: ingen stol uten bokstavrim og bindestrek. Først ut, et navn like tilslørt hva mening angår som tilværelsen selv, Take-Away-Trond. To bindestreker denne gangen. Bare for å komme skikkelig i gang.

La oss gå denne søtladne gamle gubben etter i sømmene. La oss høre hva han har å fortelle oss. Ungdommen nå til dags veit selvfølgelig mye bedre. Ingenting når vår tids anskuelser og kollektive ankerfester til anklene, men la oss bare vugge vogga vår en stund og lytte til den for oss gale rallinga. Som fra dødsriket der ansvarligheten og anstendigheten har oppholdt seg noen år allerede stiger den opp som en gustenkald beven.

Vi håndfarer treverket med sine sårbefengte avrunda kanter og presise sammenføyninger. Vi rusker og river i metall og trekkfjærer. Vi dytter og drar i loslitt bouclé og fyller lungene i entusiastisk vanvare med støv fra gylne tiders skumgummi. Vi lar hekken herje der talløse ender har boltra seg før. Det sier knirk og sproing. Og det er som det skal være. Vi hører fortellinga. Den er fra 50-tallet. Og den handler om kjærlighet.

Take-Away-Trond er en rocke-aktig rockestol. Han er ikke en av de fire mer kjente rockesøskene, men like fullt en rocker fra tidligere Arnestad Bruk på Vollen i Asker. Her ble han skrudd sammen for antagelig nesten søtti år siden. Umiskjennelig solid mekanikk og gode indre kvaliteter. Sånt som også teller. Litt i hvert fall.

Han har sett en kald krig komme og gå. Han overlevd atomvåpenangst, jappetid og internasjonal terrorisme. Bygd for å vare. Det er solide saker dette, gamle Take-Away-Trond. Bra!

For du ble satt til verden for å fylle den med noe positivt. Unnfanget i en tid der gjenbruk, reparasjon og ressursedruelighet var naturlige dyder. Kjærlighet til verden og alle menneskebarna var noe ektefølt og reelt. Ikke bare et polemisk våpen brukt i markedsføring og vikarierende argumentasjon. Du er laga for å vare. Laga for å tas vare på. Repareres, oppdateres og omdraperes. En kjærlighetsgave til kommende slekter, nye venner og ufødte barn.

Take-Away-Trond. Som alt annet rundt oss en stafettpinne vi overtar. Det gjelder å unnagjøre vår etappe på en brukbar måte og ikke bringe skam over laget. Ikke dra hele gjengen ned i søla med vår egen tilkortkommenhet. Nå gjelder det å bruke huet, enkle håndverktøy og den tilmålte tida man har.

Svovel og ild i spill

Reparasjon er fortidens nødvendighet så vel som framtidas. Den edruelige ressursforvaltninga er henrullende tiders hjerteslag. Når hvilepulsen avløses vil all makt ligge i reperatørens enn så lenge avmektige hender. Som sola trenger gjennom et sprekkende skydekke og gledesbestråler verden vil fantasiens kraft og den positive tanke fordrive fantasiløsheten og henge skammens åk på våre mørkets gjerninger.

Slik står jeg over stolvrakene og preker høyt og mørkt for meg selv. Og jeg blir skikkelig gira. Det er som en tur i skogen. Tankene strømmer på. I enetalen er jeg min egen dommer og skikkelig suveren.

Den magre reperatørtilværelsen er mitt kors. Jeg bærer det den lange veien av kjærlighet til alle menneskene. Nesten alle. Alle barna i hvert fall. De er kule folk og fortjener at de som kan legger inn et ekstra gir for dem og setter seg selv til side en gang i blant.

Det lukter lakk på verkstedet. Snart er skammelen til et forhenværende vrak av en Rock Siesta klar i sin nye ullskrud. Mandag er det siste skrua og noen pene bilder. Prislapp og rett ut på verdensvevens store torg. Mandag. Det er framtida det.

Fra folkedyp til containerbunn

Som opp fra asken stiger det fortsatt sittemøbler gode som noen fra den enorme søppelhaugen. Det går sin vante gang under hammer og synål. Men vindusrutene klirrer. Sølepyttene kruser seg og svevestøvet dirrer i lufta. Fra folkedypet buldrer en mørk og insisterende dur. Nå er det anstendighetens tur.

Dette er ikke en møbelbutikk. Det er en protestaksjon. Ett ønske om å være den forandringa man ønsker å se i verden. Dette er en langefinger til et dysfunksjonelt system. Dette er en utstrakt hånd til alle de som har gitt opp håpet om at en annen verden og et bedre samfunn er mulig.

Tenk nye tanker og vend om, selv om det allerede er for seint.

Hver dag er valgdag. Gi det gamle skrotet og alle de barna av regnbuen som kommer etter oss en sjanse.

Fornyet kraft meldes. Nå skal dem faen meg få se nystrigla reinsdyr over hele linja her.