reparabel

Landet er stort og havet av steder og mennesker dypt. Et av stedene har noen av menneskene fått en møbelsnekker til å høvle til en benk, et plassbygd møbel perfekt integrert i hjemmet, en tetrisblokk som har ramla inn på akkurat rette plassen i stua. Hjemmet, dette familielivets bankende hjerte, glødende kommandosentral og trofaste palisade har fått en tilskudd. Men det er hardt som nedpussa løvtre og hodene på nedsenka skruehoder. Det er noe som mangler.

Og det er der, på dette avgjørende punkt, at reparabel kommer inn. God dag god dag, se her ja, her var det hardt og skarpt. På denne flekken kunne verden vært mykere. Her burde menneskene kunne senke seg ned og finne et mykt leie for kropp og sjel. Det er her de skal trekke seg tilbake i stille kontemplasjon, stikke hodene sammen i fortrolighet og sammen forsøke å forstå den uforståelige verden der ute. Her må det være mykt som mosekledd skogbunn og venstresidas verdier.

Her kulminerer mye av det reparabel står for og er i et stjernesmell. Jeg skrider til verket og lager putene etter angitte mål. Hemmeligheten jeg villig avkler midt i den mest offentlige offentlighet er at putene og stolene ikke bare er puter og stoler, men de er, reparerte eller nyproduserte, ment å gjøre verden bedre. Helt fra den dualistiske produksjonsmetoden til det endelige produktet er de en vitamininnsprøytning i verden. Tilvirket på en god måte for menneskene og verden for å gjøre verden og menneskene bedre.

Sola skinner inn vinduene der jeg sitter. En langhåra mann hyler til stødige ridderriff så jeg kan høre ham helt fra 80-tallet. Putene tar form. Og jeg gir dem innhold.

Det skjer jo hver dag at en møbeltapetserer sitter og syr et sted i Oslo eller Follo. Det er ikke noe spesielt med det. Men for meg, eller snarere i mitt tilfelle, er jeg oppslukt av det hele overbevist om at dette er noe spesielt, noe mer. Sånn er det med det halvt religiøse og esoteriske, man lar seg rive med. Men la gå, det er jo bare to tommeltotter og en ugjennomtrengelig vev av komplekse følelser som skiller oss fra andre pattedyr og primater. Vi må klamre oss til det vi har. Være ærlige, liksom. Ikke utgi oss for å være noe annet enn vi er. Menneskene har alltid ubrytelig vært lenka fast til det høytsvevende og dyptfølte. Jeg skammer meg ikke for å bære hulemannens fakkel videre inn i fremtida.

Det er så godt å lyse opp den mørke verden der ute. For selv om sola skinner hvitt inn vinduene på verkstedet så lar jeg meg ikke lure. Det er mye hat og grenser der ute, som Sissel så riktig synger, men kjærlighet skaper også nytt liv og håp der hvor hatet råder. Så jeg lar det stråle ut fra hula mi her på Nesodden, her jeg sitter og møbletapetserer uten å egentlig være møbeltapetserer. For jeg er jo bare en autodidaktgjenbruksridder som svinger talent og realkompetanse så gnistene står.

Jeg husker en gang for et par år sida at jeg fikk en telefon fra en møbeltapetserer i Oslo. Det vil si, jeg fikk jo ikke det, jeg fikk en telefon fra en kunde som hadde flere typer stoler hun ønska pris på reparasjonene av. Jeg svarte så godt jeg kunne jeg, men kunden lurte også fælt på om jeg følte meg kapabel til arbeidet. Det er jo en lengre utdannelse for å møbeltapetsere måtte jeg vite, dette var ikke for hvem som helst kunne jeg skjønne. Som den eneste på tråden som tonet flagg ga jeg henne rett i det. Det er jo derfor jeg ikke påtar meg hva som helst. Det er klart det er noen teknikker og framgangsmåter det er vanskelig å gjøre godt nok uten å ha lært dem av noen som kan dem.

Hver gang jeg tilkjennegir min egen begrensing innen feltet stolreparasjon ser jeg for meg en franskmann med sløyfe i fletta, høyhela sko og skikkelig tighte nikkers. Han polstrer rokokkomøbler så det står etter og danner skuldrene til faget møbeltapetsering som vi århundrer senere står på om vi klarer. Jeg respekterer deg, gamle mann, der du står i rare og ukomfortable klær og er drivverket i et samfunn gjennomsyra av godt håndtverk og gjenbruk. Sånn var det da. Sånn er det ikke nå.

Det er plass til oss alle. Både meg og den bestemte dama på telefonen. De gule sidene bekreftet mine mistanker etter endt samtale. Noe så spennende som en hemmelig agenda forelå, en forsmådd og irritert møbeltapetserer sentralt plassert i Oslo sentrum hadde tatt på seg spionbrillene og gått til aksjon. Og det er greit. Det er fint. Jeg ønsker henne alt godt. Jeg pleier å henvise videre til henne om det er noe jeg ikke vil påta meg selv. Det er jo gøy.

Og det skal jo være moro. Uten moro blir det trist. Derfor har jeg implementert det dualistiske i foretaket. Hadde jeg i lengre tid bare vært en reparatør og ikke en syklende reparatør så hadde det vel gått galt til slutt. Jeg hadde kanskje drivi på og bølleringt andre i bransjen og vært sur og misfornøyd.

Men jeg har funnet åren av gull i et arbeidende menneskes liv. Jeg har sykkeldekkenes knatring mot grusen og tankens ville flukt med på laget. Jeg er god på det jeg driver med nå. Arbeidslivet smiler. Stolene og putene blir grisebra. Både an sich, som det heter i dalstrøka nordafor der vår venn franskmannen sliter og strever, og grisebra for menneskene der de skal avvikle livene sine i hjem og samfunn, gi dem innhold og mening.

Der har du min styrke. Sånn syr jeg putene til møblene. Jeg er best på innholdet som må ledsage formen. Bransjeleder kaller dem det sikkert.

Jeg er så glad for at jeg har fanget dette store og ekstraordinære ut av lufta. Jeg har virkelig taket på det. Livet er en lek med dimensjonene og man smører brødskiva si sjøl. Og nå smaker det fugl!