reparabel

Ordene jeg legger ut foran meg er hierarki, pyramide og søppel. Tre ord der ja. Tre enheter av lyd og tegn. Hver for seg stappfulle av mening og betydning. Sammen, overveldende som det mest potente eller pustberøvende epos.

Igjen denne følelsen av noe stort av viktig som svever over meg. Et fremmed romskip med luka på vid gap. En åpen dør inn til noe fjernt og ukjent. Noe som kan endre alt.

Menneskene er på sett og vis fanga i disse tre orda. Slik de kan være fanga i mange slags ord. Det spørs vel bare hvordan man ser, vrir og vender på det. Om man er åpen som en blomst som strekker seg mot sola eller inngrodd som en gammel tånegl.

Mer en tusen høytsvevende ord, ja nesten like mye som tre potente ord, taler en god illustrasjon klart og tydelig. Vakkert illustrert av Elise Motalli. Her ser du forklart i enkle vendinger det som burde være en selvfølge og regel til etterlevelse. I prioritert rekkefølge og størrelsesorden en nødvendighetens instruks på hvordan du bør tenke ressursansvar. Målet er at avfallsbehandling skal skje så nær toppen som mulig. Dette avfallshierarkiet danner grunnlaget for både norsk avfallslovgivning og EUs rammedirektiv for avfall. Hvem skulle ha trodd det?

Det første og beste man kan gjøre er altså å bidra til mindre søppel. La synke inn. Linjeskift for tenkepause.

Enklest mulig løser man det ved å kjøpe minst mulig søppel. Ja, det er kanskje ikke søppel når du kjøper det føles det ut som, men før eller siden er det søppel. Se bare for deg, om mulig, alt du har kjøpt eller anskaffet deg på andre måter gjennom hele livet. Se det som en svær haug. Ikke vær redd for å kalle det et fjell. Så ser du rundt deg i huset ditt. Hvor har det blitt av alt sammen? Hvor mye er fortsatt i bruk i sin opprinnelige form eller en alternativ form?

Hvis ikke hele berget av skrammel og rot fyller rommene i huset ditt og står stabla oppetter husveggen utenfor, er sjansen stor for at du han ha hoppa bukk over neste nivå i hierakiet. Ja, kanskje tilogmed de to neste nivåene.

Det er jeg leser ut av pyramiden er at det største av alt, det vakreste vi mennesker kan gjøre sammen, er å ikke gå til anskaffelse av noe nytt. Har vi først gjort det, gjelder det å holde dritten i loopen så lenge som mulig. Bruke det, reparere det,bruke det på nye måter og redesigne det. Det er hele på poenget. Så enkelt . Så vanskelig.

Selskapene som håndterer avfall for oss er knallharde på det med resirkulering. Vi skal kildesortere slik at det ene med det andre kan resirkuleres. Folk har blitt kjempebevisste! Men det hjelper fint lite å kildesortere de overdådige restene av et katastrofalt overforbruk.

Der du står og kildesorterer habengutet ditt på den såkalte gjenvinningsstasjonen er det allerede for seint. Ingen kan redde deg. Du har allerede slått inn på feil sti og snubla i ei svær rot. Du har ikke gått inn den høye og vide porten, til lyse og rene rom, men tatt en av de mørke kjellertrappene ned i noe fuktig, mørkt og ukjent.

Jeg tenker uhåndterlige og skyldtunge tanker der jeg tråkker hjem fra søppelplassen. Sykkelen driver langsetter den nyasfalterte Midtveien på Nesodden. Det er uten annet motstand enn en liten forsmak på høsten i et drag i lufta. Bak meg ligger fire usynlige hjulspor og rester av måneders restaurering av stoler og andre sittemøbler. Noe fullstendig utmanøvrert som pulvertørr skumgummi og knusktørre elastiske bånd. Annet relativt intakt som trekket på en gammel sofa som kunne blitt noe om jeg forbarmet meg over det og en gammel stol jeg aldri fikk gjort noe med. En ingen ville ha. Livet er så brutalt. Det er er så vanskelig å være den beste versjonen av seg selv.

Men jeg glir nordover og tråkker og tråkker. Med tom tilhenger i en snitthastighet på tjue kilometer i timen kjenner jeg at det går på et vis. Jeg sykler fra det. Det er et foran og bak. Det hjelper. Jammen er jeg glad for at jeg har funnet ut av det.