reparabel

Det er snart presidentvalg i det ville vesten. Da passer det bra å skive noen ord om to stoler som heter Kansas. Det er flere grunner til det utover at de deler navn med en av delstatene der folk nå så smått begynner å delvis strømme til stemmelokalene. Som ofte når man dykker litt ned i materien, ser saker og ting ut til å være forbundet i en gåtefull vev av merkelige sammentreff.

Kansas er tradisjonelt en mørkerød delstat. Det er seksti år siden en demokratisk presidentkandidat fikk flertall i delstaten. I 1964 var det nemlig Lyndon B. Johnson som vant både presidentvalget med god margin og ble den foreløpig siste demokraten som var spiselig nok for gjengene på den lokale salooner utover det ganske bygdekansas.

Samme år på Sunnmøre i den ikke så veldig store bygda Sæbø blir produksjonen av stolmodellen Kansas starta opp ved Hustadnes Møbel. De holder koken et par år med produksjonen av stolene, akkurat som Johnson, en fire års tid. Så blei det slutt. På denne måten sammenfaller produksjonen av stolen Kansas med flukten til denne ganske så sjeldne demokratfuglen på valgresultatens Kansastinder. Johnson hadde riktignok vært president allerede over et år før han tiltrådte i 1964. I en tid der amerikanske presidenter fortsatt kjørte rundt i åpne biler måtte han som visepresident steppe inn for Kennedy en høstdag i 1963. Man kan likevel se for seg at allerede da var stolen Kansas som idé unnfanget og således allerede virksom i møbelverdenen.

Så, med verden ennå i sjokk over at en både hvit og vestlig mann med drøssevis av penger og makt kunne bli revet bort på denne brutale måten, rullet Kansasstolene ut på markedet fra en fjordarm på denne andre siden av Atlanterhavet. Det er som om saltet svir i øynene på meg der jeg står foran stolene på verkstedet mitt. Men det er nok ikke Hjørundfjordens salte dråper svir på slimhinnene. Stolene er som stenket i for lengst tørkede tårer over den nylig avdøde presidenten. De er formgitt for stille kontemplasjon ved radioapparatet. En helsebringende sigarett og høyvannsbukser i kors. Bare vippe svakt på venstre mokkis. Sånn ja. Der ja.

Men tidene endrer seg. Og her står jeg. Et lite hjul i maskineriet. En katalysator i kretsløpet. Jeg river av stoffet så tørr skumgummi fyller luften. Jeg verner meg som best jeg kan og stapper det forgangne i en søppelsekk.

Og så står de der uten en tråd. Som så ofte ellers er det nødvendig ned noen grep på innsida. Elastikk og vev har blitt slapt og tørt. Jeg bytter ut juteveven i toppen av ryggen. Passer på at den følger ryggens krumming. Det gjør jeg på den måten at stykket strammes i bare den ene retninga først. På denne stolen betyr det vertikalt. Og så strammer jeg den horisontal til slutt. Det samme gjør jeg på sett og vis med de elastiske båndene som må erstatte den snodige gummiduken jeg ikke veit hvor jeg kan få tak i.

Som du ser av bildet over har den ene stolen bølgefjærer i setet og den andre en rar elastisk vev av et slag. Siden de er et par, river jeg av det hele og kjører på med elastiske setebånd på det hele.

Stoffstykket på setekanten syes med en snor i kanten så den kan strammesnurpes riktig lekkert inn over stoff og vatt som er stifta på så putene ikke skal gnure rett ned i setebånda. Neste skritt er å lime på ny skumgummi i ryggen og feste vatt på ryggen.

Hæ? Vatt på ryggen allerede nå? sier du kanskje om du har trukket om en stol eller to selv.

Ja, sier jeg, det er ikke noen vei utenom. Så vidt jeg kan forstå. Det er rimelig spesielt, men på dissa stolene må knappenes snorer festes på forhånd og knappene knytes mens man trer på ryggstykket i en nervepirrende one-shot-one-kill-operasjon. Igjen denne amerikanske forbindelsen.

Og som om det ikke er nok skjebnesvangert å med kvalifisert gjetning bestemme hvor knappene skal knytes lenger nede på veien, har disse stolene noe enda verre å by på. Armlenene må nemlig limes på plass i et hull i treramma man har skjært en åpning til først i skumgummien og senere i stoffet når stolen er ferdig trukket. Her snakker vi om episke muligheter til å tryne skikkelig nedslaget etter et flott svev. Som du ser på bildet over har jeg foreratt første snitt på veien mot et ukjent resultat. Jeg er en skikkelig tøffing som begir meg ut på dette.

Det må måles hundre ganger før jeg er sikker nok, men etter å fått stifta overstykket pent på plass, så må det gjøres. Et triks er å stifte og knappenåle trekket rundt innlimingshølet slik at stoffet ikke glir til siden som et gapende sår. Selve liminga er en forferdelig opplevelse med mye forskjellig å ta hensyn til. Sikkert litt som å drive valgkamp i et dysfunksjonellt demokrati. Man skal ikke søle lim og stykkene må på plass så det ser pent ut og er solid samtidig som resten av skruehøla treffer hverandre og beina ikke blir skeive. Stoffet skal kiles perfekt inn i åpninga der armlenet forsvinner så det ikke sitter løst og fyllet tyter ut. Alt innenfor limets lukketid. Går det ikke, må driten røskes fra hverandre før det er for seint, rengjøres og tas fra begynnelsen av. Et ekte mareritt. Tips:  ikke ha unga til stede, så man bare kan navngi mørke krefter og kjønnsorganer etter hjertens lyst og gjeldende lungekapasitet.

Det er greit å gråte en salt skvett også. Da sluttes ringen perfekt når greiene passer i hop som tetrisbrikker. Stolene vandrer videre i kretsløpet der de forsvinner opp veien og inn i trafikkmaskineriet i et bagasjerom et par dager seinere.

Værsågod neste!