reparabel

Salve er en stol i grå ull og lys furu som er til salgs her på Norges kanskje mest progressive gjenbruksblogg. Det kan bety flere ting. Blant annet at du kan gjøre stua stor igjen, men også noe så enkelt som at jeg er en reparatør. Det er i tiden, vidløftige og store forestillinger sammen med reparasjon og gjenbruk. Jeg flyr i spissen av fugleglokken, en pil som peker inn i framtida.

Jeg har reparert Salve. Han har fått ny skum, ny ull og nye tredetaljer. Han er demontert og satt sammen igjen til å gå den nye tida mellomgrått i møte.

Som dualistisk møbelreparatør vet jeg at man trenger to føtter i bakken for å stå støtt. Til vanlig er reparasjonsvirksomheten den ene foten og endorfinjaget langs småveiene den andre. Men tilværelsens dobbelthet har også flere ansikter. Jeg reparerer, men får også reparert. For det er det det dreier seg om: å være det best mulige mennesket i verden. Det finnes mange sannheter, men min er at det handler om å ta vare på det man har og være glad i det. Derfor reparerer jeg, derfor gjenbruker jeg, og derfor mosjonerer jeg meg rundt i omgivelsene. Det er ikke bare menneskene rundt meg og tingene som fortjener kjærlighet og respekt, men også meg selv og alt dødt og levende langs veien og stien; verden.

I dette rommet mellom reparasjonsgjenbruk og kjærlighet til verden har jeg fått hjelp av Oslo Sportslaget til å reparere skiene mine. Vanligvis er det jeg som står bak disken, men nå stod jeg på andre siden med en lønnlig håp. NIS-plata på skiene hadde fått seg en real smell i et spektakulært fall, men denne gutten reiser seg igjen. Dermed byttet penger eier og jeg fikk hjelp til å skrape av den gamle plata og få limt på en ny. Nå sitter begge bindingene på begge skia der de skal. Når vinteren er tilbake kan jeg fortsatt stå på begge bein. Så støtt jeg bare klarer.

Reparere. Rekreere.