reparabel

Jeg styres i slike tilfeller intuitivt av følelser. Så når jeg ser stolen på finn.no, og i tillegg for mitt indre øye ser muligheten for rekreasjon, så hekter jeg sykkelhengeren på og tar båten inn til byen. Jeg ser stolen slik den kan bli og tråkker på mot det jeg veit er noe stort.

Jeg kjøper den i Oslos sentrum i kontorlokalene til et filmprodusjonsselskap. Skjermer og tastaturer, mennesker stille oppslukt i det de driver med, knatring på tastaturer. Mens jeg besiktiger stolen sitter de der foran lyset sitt, som lenka fast. Ute skinner sola. Her inne unge mennesker fanget i det som antageligvis er et hipt og dynamisk arbeidsmiljø med kreative krav. Som dyr på bås. Kapitalkreftenes og populærkulturens melkemaskiner durer og går. Store blanke øyne kikker bedrøvelig opp før de igjen finner det blå lyset.

Om litt skal jeg under solen sykle stolen gjennom byen i den kalde vårlufta.

Jeg får bærehjelp ned trappa og praten går gemyttlig og frasebasert gjennom dørene ut på gata. Der kvikner min hyggelige motpart til ved synet av sykkelen min. Plutselig lyser det i øynene til mannen. Han liker også å sykle. Han har fått tak i en flott stålramme han holder på å sette opp der hjemme. Litt deler herfra og litt deler derfra. Lydene fra byen stenges ute og vi er bare vind i håret under hjelmen. Pipinga fra den ryggende varebilen og klorende piggdekk er bare som et fjernt sus i vår lille boble. Han har fått øynene opp for å sykle gjennom byen. Den har blitt mindre og han har blitt større.

Så innser vi at vi har hvert vårt. Vi står og prater tida bort. Bobla sprekker og verden velter over oss igjen. Han lukker døra bak seg med et nikk.

På vei gjennom byen mot båten tenker jeg den klare tanken at denne mannen også på sett og vis er en dualist. Han finner også styrke, mening og inspirasjon over pedalene. Han der inne. Jeg her ute.

Vel fremme ute i fjorden laster jeg stolen av og ser nærmere på den. Ja, det kan funke. Noen kaller det redesign, jeg kaller det rekreasjon. Denne skal bli ny. Her snakker vi ansiktsløft.

Mens stolen står på trappa og nyter de siste strålene sol som grønn og 50-tallsaktig, går jeg inn på verkstedet og rydder plass. Den skal tilbake i tid, men også frem. Nå skal vi vise dem.