reparabel

Jeg er i gang. Veien ligger både bak og foran meg. Jeg ser framover, fra der jeg står. I en tid som stiller krav til menneskene slik alle tider har gjort. Også nå er det viktig å være en god versjon av seg selv, men også det beste man kan være for verden og menneskene rundt om i hus og hytte. Det handler om å totalt sett være en positiv bidragsyter og ikke på den ene eller andre måten dra det ene eller den andre ned i dritten.

Da er det mye som kan gjøres. En av tingene man kan gjøre er å reparere og gjenbruke det man har. En annen ting er å bevege seg i verden og akkumulere kjærlighet til den. Gli rundt på to hjul, tenke klare tanker og finne den rette veien. Dualisme, slik den forfektes i dette hjørnet av internettet.

For selv om det ser grått og trist ut, det som skulle vært grønt er blast og gult, søpla ligger strødd og menneskene tyner hverandre, så finnes det fortrøstningsfulle øyeblikk rett på utsida av døra.

Jeg ruller inn i det. Jeg tenker. Kanskje trenger ikke det bisebåndet på den lyse stolen være svart. Kanskje rett og slett det kan være brunt? Kanskje skulle jeg fått reparert den buksa med hull i stedet for å kjøpe en ny? Kjedet må oljes opp litt hører jeg. Det lukter støv og jord. Tenk om alle kunne se det jeg så nå og føle det jeg føler nå. Kanskje hadde menneskenes maskineri gått uten fullt så mye skrik og skrål. All spliden, hva er det godt for? Hva vil de med det? Er det det de ønsker seg for barna sine?

Det er som om menneskene ikke vet at de kan velge selv. Grønt eller grått. Det kunne ha vært annerledes. Muligheten er vel der?

Jeg kan ikke gjøre annet enn å være den mest mulig positive kraften jeg kan være. Vårlufta river i lungene. Jeg vender snuten hjemover. Jeg har noe jeg skulle ha reparert.