reparabel

Høytiden nærmer seg. En saus av åndelighet, tradisjon og behovtilfredstillelse er i ferd med å velte inn over den mangefasetterte og kuperte steika vi kaller Norge. Slik er det også med stolen jeg jobber med i disse dager. Den er underlagt tiden vi lever I, idéene som er i bevegelse og det jeg veit folk trenger.

Ja, de trenger reparasjon, de trenger å gjenbruke det gamle skrotet, men de trenger også noe nytt. Derfor undergår denne stolen jeg ikke så ofte utfører. Den får sit originale elegante ytre endret. Jeg rekreerer den.

Det ser ikke ut som rare greiene ennå, men det er i prosessen, det er i gang. Tanken er at det skal bli mer sømløst og rundere. Mykere og og mindre skarp. Det skal være som om den er glad i deg. En lodden bamse som kan passe på deg på slutten av dagen, holde rundt deg og la deg hvile i et varm og loddent favntak.

Problemet er at den var ganske fin fra før. Hva er det jeg driver med?

Ja, den var slitt. Høl her og der. Men den kunne lett bli trukket om i samme stil. En hommage til opprinnelig uttrykk og nøkternt 50-tall. Det er det jeg egentlig liker å gjøre. Ofte er det det jeg har gjort. Jeg har rettet opp i redesignskader og tilbakeført.

Men denne gangen ville jeg noe mer og bestemte meg for å fyre av raketten rett inn i vår egen tid; framtida! Den skal få et tidsriktig uttrykk, men samtidig tidløst. Det er tanken. Nå gjenstår utførelsen.

Og den gjøres slik at den dårlige samvittigheten for å endre på noe som er godt nok og tilogmed stilig døyves av det faktum at ingen broer brennes. Veien tilbake vil ligge åpen.

Det helt klare premisset for å fornye denne stolen er at den skal enkelt føres tilbake til opprinnelig fasong ved neste omgang pæ et operasjonsbord. En relativt kyndig reparatør skal ikke ha noen problemer med å sende den tilbake til et piperøykende og kjønnsrollemessig utdatert 50-tall.

Som en tornekrone bærer jeg ansvaret for tingene og verden rundt meg. Som et drittungt trekors sleper jeg menneskets moralske forpliktelse til å reparere og gjenbruke gatelangs gjennom livet. Noen ganger tviler jeg og gråter for at vi er overlatt til oss selv og våre svakheter. Hvorfor har vi forlatt oss selv?

Sola synker som en brennende påskekylling i havet. En rødgul ild over landet. Som en reparabelstol vil den igjen oppstå. Rund og god, med varm boucle og håp for framtida.