reparabel

Reparabelskuta legger seg over i den strie motvinden. Jeg drar i kulten så knokene hvitner og krysser strake veien inn i soloppgangen, oppover den rødgule gata av lys og gode intensjoner. Møbelbransjens maverick har ikke lest værmelding eller siste nytt fra fiskebankene. Han bryr seg filla om resten av feltet og hvite bølgetopper. Bare én ting har gjenbruksridderen i visiret: Stolen.

Det virker lenge siden den trona på trappa til verkstedet. Påska var i anmarsj og alt forholdt seg på et tankens plan. Nå har akkurat disse tankene manifestert seg i et realt stykke re-design under oppseiling.

Ryggen og beina gjenstår, men nå er det bare ikke mitt eget indre øye som ser hvor det bærer. Nå ser hele verden hvor det bærer vil jeg si. Og hele verden skulle se det er godt.

Det blir så great again at det er til å grine av.

Å gå sine egne veier bærer ikke alltid ut i et ugjennomtrengelig vilnis, men noen ganger ut på en lysning. En stubbe du kan sette deg på, en rand av skog å hvile øynene på. Over der igjen blå himmel, og i den varme lufta en skimrende horisont, dirrende av noe nytt og vakkert. Alt faller på plass. Du har en plutselig oppklarende tanke som ikke var en tanke likevel, men bare en følelse av at det er sånn det skal være. Du klarer ikke helt å gripe det igjen, men veit det er der. Du har det nesten, men det glipper. Du mister det av syne. Som i en støvsky virvlet opp av hundrevis av kveg dukker den fremmede kalven opp, for så å forsvinne i mengden og støvets mørke. Men du veit han er der ute. Akkurat som meg, i den dype og kalde betonggulv av et verksted ute på Nesoddtangen, møbelbransjens maverick.