Onsdag 1. juni 2016. En morgen der tusener på tusener av strikkeglade og turentusiaster setter morgenkaffen i halsen. Framtiden i våre hender legger ut følgende på instagram:
I kommentarfeltet fortviler det norske folk. «Hjemmestrikka ullklær av norske garnprodusenter må vel være gull…»
Reparabel får også noe å tenke på. Til nå har reparabelstolene blitt utstyrt med en 70/30-blanding ull og viskose. Jeg kikker bort på det siste tilskuddet i parken av resirkulerte gjenbruksstoler. Spørsmålet trenger seg på. Har jeg skapt et monster?
Før jeg har kommet så langt at jeg har rukket å sove på det, tenker jeg at det for Reparabels del er to måter å forholde seg til denne informasjonen på.
For det første er det ikke noe i veien for å variere litt og ta i bruk andre stoffer som for eksempel bomull, lin og skai. Hvis slitestyrken og holdbarheten er god nok, slik at stolene som har reist seg fra asken holder en ny mannsalder, så vil jo det være mer spennende enn trist. Dette skal studeres og vurderes.
Den andre tanken er at møbelullstoff av høy kvalitet fortsatt er like slitesterkt som det var i går. Jeg klarer ikke helt å fri meg fra tanken om at det totalt sett er det beste å bruke. Møblene som var ment for søppelhaugen blir gjort ekstra attraktive og omplasseres lettere i nye hjem. De varer lengre og blir tatt bedre vare på. De blir pene og inspirerer menneskene rundt seg til å reparere skrotet sitt i stedet for å kjøre ned på varehuset og fylle opp bilen med mer søppel.
Men det er klart, dette må man tenke på. Det er mye å tenke på.
reparabel 