Det går så det griner

Ei ny uke er over. Hva har jeg gjort? Ikke akkurat «Å Herregud, hva har jeg gjort!» Heldigvis ikke. Men hva har jeg brukt tida på? Hva ligger og dupper i kjølvannet til undertegnede etter endt arbeidsuke? Hva står igjen til de neste generasjoner?

Det er ikke godt å si. Jeg har jo flikka litt på noe stoler da, sjonglert mellom prosjekta i påvente av nye materialleveranser. Logistikken er et kapittel for seg sjøl, men snart kommer postmannen, og da blir det stø kurs. Stolene blir flere, de blir bra, fine og gode. Det er pågang. Jeg redder det som reddes kan fra tidenes i overkant skarpe tenner og sultne kjeft.

Men spørsmålet melder seg igjen. Hva er det jeg driver med. Jeg spiller jo på lag med det gode, forsøker å vri vondt til i hvert fall ikke værre, men, monner det? Gjør det en forskjell? Følelsen sniker seg innpå meg, spesielt rett før lønsjtider når magen hyler etter brunostskiver, følelsen av at kjellerstueverkstedet er mitt eget lille vakuum der jeg virker uavhengig av verden rundt. Er det sant som det man tidligere refererte til som konservative krefter hevder, at folk som meg mangler kontakt med den virkelige verden? Leser noen dette og tenker «ja nå er’n jaggu meg i ferd med å få bakkekontakt!»? Hvem veit. Jeg vil ikke være bastant. Bedre er det å være ydmyk, selv om man blir oppfatta som svak og ubesluttsom. Det får heller være. Det gjelder å være åpen og undrende, stå siklende og måpe opp mot stjernehimmelen.

Men spørsmålet: Redder jeg verden, eller bare sørger jeg for å gjøre det litt mer komfortabelt for ræva til Ola Nordmann mens den eser ut foran tv’en?

Det er når det er tungt at de tunge tankene melder seg. Gjenbruk og reparasjon er blytungt. I hvert fall når man skal leve av det, i beste fall brødfø familien.

Ta deg sammen, sa folk før i tida. Jada, jeg gir meg ikke fordi det er vanskelig. Det har jeg prøvd før. Nå kjører jeg på. Jeg har troa. Og tro har som kjent ikke nødvendigvis så mye med virkeligheten å gjøre.

Fornøyelig helg til alle omtrentlig femten mer eller mindre ukjente som kommer til lese seg gjennom dette rotet. Nå er det bare sette på noe Jan Eggum og ta seg et glass.

2 kommentarer om “Det går så det griner

  1. Jeg har stor glede av tekstene dine. Det du gjør er helt fantastisk. Stolene du fikser er et syn for øyet. Jeg håper du ikke gir deg. Har kjøpt to stoler av deg som har fått mange beundrende blikk. Er nå i tenkeboksen og vurderer en til. Det er et et flott håndtverk du utfører.

    Likt av 1 person

  2. synes det er så kult at du gjør dette, elsker stolene du reparerer og sparer i håp om å ha råd til en selv snart:) Og.. håper du kan hjelpe meg med nytt trekk til en balansestol!

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s