Avgrunnen er en behagelig stol å synke ned i

I dag våkna jeg opp og tenkte det var en fin dag for å se litt framover, så jeg satt meg ned med kaffekoppen for å skrive litt om den nye rapporten til FNs klimapanel og flom og absurde temperatursvingninger som har herja med landet de siste dagene. Enkommafemgradersmålet er å tro på julenissen. Nå sikter man seg liksom inn på to grader. Det kan man bare få til med større omstilling og omveltning enn noen kan forestille seg, skrives det, mente jeg å ha lest i avisa før helga.

Shit, tenker jeg da, og kjenner havregryna snu litt på seg. Ingen overraskelse, men likevel kjipt å lese det. Hele dritten fortsetter å gå i dass, uten at menneskehetkroppen kniper skikkelig igjen. Det bare renner og renner på. Jeg har alltid tenkt med gru på det å kjenne sin egen grusomme smertefulle skjebne og styrte mot avgrunnen, skrikende med vid åpne øyne. Men, så var det altså ikke sånn det skulle vise seg å være. Jeg ser rundt meg og det virker som om folk har det bra, er trygge og trives. Veldig rart. Kanskje de bare holder maska, de også?

Jeg googler litt for å finne en grei NRK-artikkel om rapporten. Jeg leiter med lys og lykt etter en lekker måte å gjøre artikkelen og linken til en lekker del av innlegget, bygge inn, en viktig detalj i hverdagen, en småting både skribent og leser kan avlede mørke tanker med. Jeg finner artikkelen. Toppers! Leser meg nedover. Jada, dette var dette, dette gjør susen, her leser jeg om det nye målet, togradersmålet:

– Men bare omfattende institusjonelle og teknologiske endringer gir bedre enn 50 prosents sjanse for at den globale oppvarmingen ikke vil overskride denne grensen, sier Ottmar Edenhofer, en av lederne i arbeidet med rapporten

Omfattende endringer. Joda, hvor peker pilene? En innskytelse om å gjøre en dags bloggdokumentert ignorantsafari på Gardermoen avløses av minnet om forskeren som var sitert i Klassekampen før helga. Han rista på hodet over teknologioptimismen. Fritt etter hukommelsen: Hvis du daglig vil drikke som mannen med ljåen og alvorlig skakkjøre lever og helse i allminnelighet, fordi du gambler på at det om ti år finnes en pille som enkelt fikser kroppen din og fjerner driten som dugg for sola, så vel bekomme. Jeg har ikke helt trua.

Så oppdager jeg at NRK-artikkelen jeg har funnet er flere år gammel, fra 2014, og lufta går litt ut av ballongen.

Men jeg er på jobb, driver butikk og må i kynismens navn slå mynt på tragedien.

Rapporten påpeker at endringer i forbruksmønsteret vårt, altså det som gjelder reising, energibruk i hjemmet, valg av produkter som varer lengre, kostholdsendringer og reduksjon av matavfall og lavere forbruk er viktig.

Reparer skrotet ditt, ikke kast brukbare greier for bare å kjøpe nytt.

Jeg fikser opp de gamle stolene for at det skal bli litt lettere å gjenbruke. Riktignok må det nyproduseres en del materialer som brukes i restaureringa, og stolene har sitt karbondioksidavtrykk de også. Men det er veien å gå. Mer samvittighetsfullt gjenbruk, mindre søppel og forbruk. Likevel tror jeg gjenbrukalternativets protest og tanke er vel så viktig som den lille positive miljøeffekten. For det går i akselererende galopp mot avgrunnen, og ingen ting kan i praksis stoppe det. Nå handler det vel bare om selvrespekt, og å kunne se barn, barnebarn og oldebarn i øya, og å sitte godt mens man forteller dem om framtida.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s