Den uproduktive rørelse

På vei mot byen med gjenbruksstoler faller jeg i tanker. De vandrer hit og dit. Hjula stormruller innover fjordarmen.

De reparerte sittemøblene i lasterommet skal fylle opp stuerommet til bymannen og understøtte ham i gode og onde dager. Som en markens mann, prammen fullastet med ost og kålrot, skjærer jeg varebilen inn mot fortettinga, som en Hamsuns skreppekar over fjorden for å fallby sitt skrot.

Byen der inne, den lever av sin uproduktive rørelse. Men ikke i et vakuum. For den trenger meg. Mannen ute i fjorden. Jeg må sette stoler under bordet der inne. Ellers går det galt. Det er det som er kontrakten. Slepe firbeiningene til torgs, tilbake med sedler, kaffe og kram.

Det er sånn det er. Men skulle det være sånn?

Den golde fjelldal med sin store elv kan ikke føde denne by på sotteseng. Men den fortsetter å gjøre det, for det er sånn det er. Og jeg må fortsette. Reparere og reparere. Fallby og fallby. Drømme og drømme.

Det har kjørt seg fast. Det er som om høyre hjulpar pløyer opp grøfta, og vil ikke la seg vrenge opp i veibanen igjen. Gnistregnet står baketter og noen skriker. Se fremover. Gi gass. Tenk positivt. Det ordner det seg nok. Hjelpe meg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s