Skjalg

Skjalg, ja. Det er er ikke bare en stol, som du ser, men også et navn. Mangfoldig, altså.

Skjalg var opprinnelig økenavnet på en skjeløyd person fra Stavanger på 900-tallet. Navnet skal gjennom oppkalling ha levd videre i den aktuelle slekta hele middelalderen. Om Skjalg nå også har befesta seg som et guttenavn for hele folket, så er det en smått utrolig historie. Ikke vet jeg noen ting sikkert her i livet, men jeg stiller meg tvilende til at alle de par hundre Skjalgene her i landet nedstammer direkte fra selveste ur-Skjalgen.

Skjalg har trossa alle odds. Det er et fint navn, det er ikke det. Og for all del, skeive og/eller skjeløyde folk kan være bra folk som andre, det er ikke det. Men når ungen ikke er skjeldøyd, hvorfor kalle den det da? Historia er full av mysterier og logiske krumspring. Den er ei mørk grotte dryppende av spørsmål og uforståelig tankegods. Men stien er tråkka opp der den er tråkka opp og husa står der de står. Tilfeldigehene har råda og folket har talt.

Nesten sånn er det med stolen Skjalg også. Det har sikkert vært en utrolig reise. Han har sett det underligste og hørt det meste. Helt fra han var et tre i bøkeskogen, malm i bakken, olje på bunnen av Nordsjøen (milliongamle plante- og dyrerester) og værbitt ull på utmarksbeite, har han vært et barn av denne verden. Nå tar jeg han inn i en tøff og vanskelig tid. Han har fått mer ræv en de fleste. Jeg tar han nå til side for at han ikke skal kunne unslippe sin skjebne, men må fortsette eventyret. Jeg tar han i armene mine, løfter han opp og sier, se, her er han!

Skjalg blir første reparabelstol i 2020. Et nytt tiår, og ingen veit hvor det bærer.