Omfang og Border

To nye Reparabelstoler. Frukter av en denne gang helt udramatisk kjøretur til Fredrikstadtraktene. Forrige gang på de trakter kolliderte jeg med en svær amerikansk sjuseter, så det er klart at jeg var spent før avreise. Men det gikk greit. Penger, penger, penger. Det løser sammen med litt flaks alt. I hvert fall leie av bil og kjøp av møbler.

Omfangs-Olaug og Border-Bodil. Produsert på Vatne Lenestolfabrikk for seksti til søtti år tilbake. Da hadde de det utrolig kjønnsløse og lite livsbejaende modellnavnet 880. Jeg har på deres vegne tatt deres første steg på veien mot ny giv og nytt liv. Nå har de fått navnetrekk som kler gamle tanter med stilfullt eksteriør og lange hese historier.

Som man kan se av bildene over, er Omfangs-Olaug og Border-Bodil antagelig trukket om minst en gang i sine livsløp. Men det gjør ikke noe. Tvert i mot. Det er sånn det skal være! En takknemlig tanke er å kunne fylle dagene med litt mening ved å kunne skru dem litt mer tilbake til det originale. Det er en god og oppløftende tanke. Bildet er fra en Vatnekatalog, og i mitt tilfelle klippa ut fra en post på sida til bloggerkollega Mads Linder. Håper det er greit.

Her er det jo slik at jeg gir medmenneskene en sjanse. Alle skal ha muligheten til å snuse seg fram til denne rike trøffelåren av tidløst design, kvalitet og gjenbrukssnop. Men om ingen skulle gripe den utstrakte hånda mi og bestille Omfangs-Olaug og Border-Bodil i akkurat den ulla de måtte mene er den lekreste og passer sin egen stue på det smekreste, ja da tar jeg hånd om tantene sjæl!

Og da, og da, og da ser seg noe brunt med svart kant. Sånn som på levninga til høyre over. Brunt. Det er vanskelig. Det kan fungere og det kan ikke fungere. Det første jeg tenker på er brune møbler. Tenker mye på brune lenestoler. Så tenker jeg på brunt tankegods. Og der er det jo mange som har gått bra på snørra. Skikkelig. I konformiteten og tidsåndends navn skal jeg ikke begi meg ut på noen haltende komparativ analyse der jeg ser nye brune møbelstoffer på gamle stoler opp mot hva som fungerte og kunne ha fungert i brunregimer fra alle disse årenes løp.

Det må uansett være, etter min mening og nese, farge på dissa. Ikke noe problem med gråtoner, om noen ønsker det. Men om jeg blir å avgjøre fargesaka her, så blir det et barn av regnbuen.

Jeg er i hvert fall superklar for å la detaljen som følger over armlenene og rundt bak ryggen gjenoppstå på her på mitt beskjedne gjenbruksalter av et enmannsforetak.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s