reparabel

Nå skal du høre. Jeg satt meg til her om dagen for å se en film. Planet of the apes, den fra 2011. Du veit den der man får den kronologiske starten på den mer eller mindre episke sagaen om apekattene som overtar styre og stell på jorda. 

Jeg sitter der og koser meg på et vis, men litt ut i første halvdel blir jeg brått grepet av mye tanker og følelser. Protagonisten har sammen med sin senile far og en fremmed kvinne tatt med seg den lille sjimpansegutten Cesar en tur ut i den lokale redwoodskogen. Tanken er at han, apa, skal få litt uteluft og boltre seg i mer naturlige omgivelser. For han har jo vært mye inne sine første år, sitti og stura foran loftsvinduet og fulgt med på livet ute i gata. Nå tror han nesten ikke sine egne apeører der ute i skogen når menneskene knepper av han halslenka og oppfordrer ham til å svinge seg litt i løvverket.

Det blir skikkelig gåsehudstemning der han fra seg av lykke suser mellom greinene i et veldig tempo. «Look at him go!» roper den senile gamlingen henrykt mens vi bare hører raslinga fra tretoppene og aner en skygge som farer og svinger over det hele. Og årene går der oppe i trekronene ved hjelp av filmtriks og finslepen fortellerteknikk. Cesar vokser til og blir i løpet av et lite minutts tid sterk, glad og veltilpassa mens han svinger seg i den høyreiste floraen der inne i redwoodskogen.

Det er da jeg skjønner det. Det der skulle jo vært meg. Det er jo sånn det skal være. Look at him go, liksom.

Lenger ut i filmen tar Cesar, i sitt nå påtvungne fangenskap på et slags apehjem, fram en pinne og viser den frem til sin nye venn orangutangen Maurice. Han har noe han vil forklare. Og jeg og Maurice er lutter øre. Cesar knekker pinnen over og poengterer at apene er svake alene. Deretter fisker han opp en bunt pinner og forsøker forgjeves å knekke dem. Både jeg og Maurice skjønner at han gjør seg veikere enn han er. Vi har begge sett hva som bor av krefter i en fullvoksen sjimpanse, men lager ikke noe nummer av det. Cesars poeng er at apene er sterke om de står sammen, som en helhet.

Maurice svarer lakonisk at aper er dumme og vender ham ryggen, men jeg reiser med fornyet tankekraft videre inn i åpenbaringen.

Jeg må tenke helhet. Helhet. Dette ordet har gått meg hus forbi. Det har bare vært et ord blant ord. Frem til nå. Senest samme morgen hadde jeg lest i morgenavisa mi om et fakkeltog for helheten i norsk helsevesen. Uten å tenke mer over det. Ikke mer enn et javel. Men nå traff helhet meg med sin fulle tyngde. Jeg måtte bunte opp mine egne pinner. Ha flere bein å stå på. Fyre opp faklene i mørket og marsjere mot en bedre verden. Jeg måtte finne min redwoodskog. Og før filmen var ferdig skjønte jeg jo at jeg hadde en. Et kornete bilde på telefonen fra en sykkeltur i skogen siste sommer ble hentet frem og en tanke ble klarere og klarere.

Der og da, med genserens folder ennå fulle av popkorn, bestemte jeg meg for å implementere sykling i foretaket reparabels virksomhet. Ja, i den daglige drifta og rutinen.

Det kunne vært hva som helst. Yoga, fotball, frivillig arbeid, klassisk litteratur, ukuleleklimpring eller graving etter fine skjell og småstein i fjæra. Alle har sitt og jeg mitt. Tanken er å gå foran med et godt og overførbart eksempel, prøve på best mulig vis å være menneske i verden på min måte.

Allerede er det slik at jeg innimellom på denne nettsida innbyr til ideologiske betraktninger rundt det å være reparatør. Min egen rolle i samfunnsmaskineriet undersøker og utforsker jeg til en slik grad at jeg nesten har gått meg vill i et stadig tettere villniss av ikke ferdig uttenkte tanker. Jeg er så oppsatt på å finne ut mer og utforske det å være menneske blant menneskene at jeg like godt kunne kalt meg eksploratør, hadde det ikke vært for at begrepet eksplorasjon først og fremst er forbundet med kunsten å kjenne på indre organer gjennom naturlige åpninger. Og dette skal jo ikke være en sånn internettside. Likevel er poenget at jeg ønsker å utforske, oppdage og utvide.

Hva er det å arbeide? Hvordan skal det fortone seg å være et arbeidende menneske? Hva slags samfunn ønsker vi oss? Hva slags liv ønsker jeg meg? Å slå fast at disse spørsmåla er forbundet i en tett vev er ingen analytisk kraftanstrengelse.

Lenge har jeg latt motstanden mot overforbruk og kastekåtskap være en dårlig tildekt dimensjon i det jeg driver med. Men her har altså tiden kommet til å tenke større og å utvide. Noe er i all sin ufullstendighet og uferdighet i ferd med å åpenbare seg. Noe jeg vet vi trenger, men kanskje ikke visste vi trengte.

Rekreasjonssykling i natur og kultur som en del av reparasjonskorstoget er med dette implementert.

Dette kan faktisk muligens hjelpe oss. Og jeg kan gå foran. Jeg er en spydspiss.