reparabel

Rett på sak. Her dreier det seg om virksomhetens kjerne. Kjernevirksomhet kaller de det. Først, ta inn dette fattige skuet:

En skakkjørt og i utgangspunktet ikke mye påkosta rumpe- og rygghviler. Åpner du opp en slik stol og ryggen er holdt på plass av papp, så skjønner du at her har ikke ambisjonsnivået kretsq om kvalitet forseggjorte. Har har dem villet spy ut mest mulig stoler fra fabrikken for å svelge mest mulig norsk krone. Det er greit. Kan nesten ikke kritisere det. Sånn tenker de fleste. Samfunnet og livene våre er bygga opp på den grunntanken. Å gnage på det ville være som om å si at det kan være galt å reise med fly eller eie en helt egen svær bil skvulpende full av batterisyre og skinnhellighet. Da da skyver man folk fra seg. Det vil jeg jo ikke. Jeg retter meg utad og er nysgjerrig på verden. Det er bedre å snakke om noe annet.

Ta bare denne stolen. Nå er jeg i ferd med å gi den den kongelige reparabelbehandlinga. Inn på verkstedet kom den som innbytter ved salg, puslete og klar for en make over. Og der står jeg vet du. Klar. Skikkelig klar. For det er dette jeg gjør. Tar dritt og flekker det opp til noe vakkert og uimotståelig.

Enkle løsning har blitt erstattet av mer tungvinte og ræva materialval har blitt forkasta. Den gjenoppstår, behandlet slik bare en såkalt designstol ville blitt, som en ny stjerne på gjenbrukshimmelen. Kjernevirksomheten består i å la underdogstolene ta innersvingen på de mer populære og la dem bli noe bedre og mer.

Jada!

Kun puss av bein og armlene gjenstår. Jeg rydder litt etter dagen og tar meg en sykkeltur. Klarner tankene og rir rolig rundt i solnedgangen som den gjenbrukscowboyen jeg er.