reparabel

Den skarpe ettermiddagssola skinner lavt over tretoppene så det nesten gjør vondt i øynene. Det er som om øynene tar seg frem i verden på glødende kull. Danser hvileløst fra glo til glo i et brennende bed. Og jeg, jeg får lyst til å skrive noen ord om å holde det hele sammen.

For det brenner også rødgult rundt meg en ny og klar innsikt. Det handler om å holde det sammen. Ikke bare seg selv og de indre kreftene man rår over, men også verden rundt. For hva om den gikk i oppløsning?

Jeg limer en stol. Spilene i ryggen er løse. Så pent og ordentlig jeg bare klarer fjerner jeg gammelt lim, smører på nytt og presser det hele sammen igjen slik at det glir sammen det som hører sammen. 

Jeg sykler en sykkel. Med andektighet og stivfrosne fingertupper tar jeg meg gjennom en av årets første sykkelturer. Hjertet hamrer og hjulene ruller, nåletrærene svaier vintergrønt over skitne snøgrøfter og jeg er enkelt og greit en del av denne vakre og konstant givende verdenen. Jeg ruller avgårde, oppover, nedover og gjennom det.

Jeg limer enda en stol. Skraper og banker, smører og presser. Det ekspanderende trelimet tyter ut av sammenføyningene med en ustoppelig kraft og trenger seg på som rene og vakre tanker.

Reparasjon og sykling er to sider av samme sak. Det handler om å ta vare på det man har. Det er en kjærlighetsakt med seg selv og verden rundt. Hvert tråkk og hvert bank, hvert sting og hvert pust, alt er det hjerteslag for verden rundt. Man sier, verden er vakker, livet er fantastisk, så man velger å ta vare på det og holde det sammen.