Mann og maskin trenger ikke bare knives i sin eviglange tvekamp om herredømme i stort og smått, men kan også finne finne sammen og forent skape og bygge. I en tid der mannen av maskina i økende grad blir henvist til sidelinja, skinner sola litt ekstra på denne stabelen med puter til rekreasjonsmøblement sydd på kundens mål og visjon.
For mann og maskin hadde ikke klart dette uten hverandre.
Men på vei ut verksteddøra på vei til sitt ventende plassbygde møbel stiller putene høyaktuelle og fundamentale spørsmål om det å være menneske.
Når jeg og symaskina støter sammen i våre sømarbeidsprosjekt, er vi da et rent mekanistisk og kalkulerende reaksjonsmønster hånd i hånd med en humanismeorientert organisme preget av irrasjonalitet, kjærlighet og etikk på vei gjennom tidens mørke tunnell? Drives vi mot vår egen potensielle undergang fordi vi ikke klarer å tøyle vår egen nysgjerrighet og teknologiske utvikling? Løper du risikoen å skape noe som overgår vår egen fatteevne og kontroll om du ber meg trekke om stoler og lage puter for deg?
Antageligvis ikke. Akkurat det tror jeg går bra. Akkurat her tror jeg mann og maskin har funnet sitt symbiotiske nirvana, klare for nye oppdrag.
Legg igjen en kommentar