Hei bloggen. Her er litt motvekt til all skjønnmalinga på sosiale medier. Dette er ikke noe glansbilde av virkeligheten. Her skal du få en god porsjon dyp fortvilelse.
Den siste uka er brukt på to av stolene fra den hyggelige dama på Øvre Romerike. Planen var at de skulle vises fram på Bærekraftfestivalen i Hurdal. Innvortes slet de med ting som måtte overkommes, og etter mye om og men fant jeg gode løsninger og forserte hindrene. Dermed gjenstod trekkinga av de to stolene.
Praktisk talt ferdig med trekkebiten også, ramler problemer og dårlige nyheter ned i fanget på meg.
Det holder ikke mål. Det er ikke bra nok. De ser ikke ut. Nedturen er et faktum. All tid og innsats er forgjeves. Begge stolene må strippes på nytt og gjøres forfra. Deler av dyrt møbelstoff reduseres til putestoff. Tilbake til startstreken, og det snublende nært målstreken.Det er klart, som borger i en dysfunksjonell verden er det nok av ting å ya til tårene for. Men det er noe ekstra med det nære. Det er tungt å bære.
Men jeg gir meg ikke før resultatet er bra og stolenes ære gjenreist. Så får det ta den tida et tar.
For ordens skyld får jeg ikke laga skikkelige avsnitt lenger heller. Strålende. Men bare stolene blir bra, så får det våge seg.
reparabel 