For to dager siden la regjeringa fram forløpig utkast til revidert nasjonalbudsjett. En stor begivenhet. Jeg sov nesten nesten ikke natta i forveien. Spenninga var følbar. Tida er jo overmoden og toget på vei ut fra stasjonen. Det var en skikkelig thriller å slepe seg ut av køya og stavre den skjebnentunge dagen i møte. Kjempespennende.
Hva stod å lese under endringer i skatte- og avgiftspolitikken om betingelsene for reparasjonsvirksomheter? Hva hadde politikere i ermet til gjenbruksfolket i dag, hva ville gudene la regne ned over oss?
Jeg lever også av å reparere. Jeg driver et enkeltpersonforetak, og førsøker å drifte en meget moderat middelklassetilværelse med utkommet. Hadde ikke samboeren min hatt en jobb som storsamfunnet både ønska seg, la til rette for og betalte godt, hadde jeg aldri kunnet drive med det jeg driver med. Jo, om jeg bodde under en trerot i marka, kunne det gått. Jeg kunne tatt sjansen på å trekke fra en god sovepose på skatten.
Problemet er at min type virksomhet kjemper motstrøms i samfunnssystemet og den politiske virkeligheta. Det er åpenbart at jeg er uønska, men jeg gir meg ikke. For det er viktig. Og det er riktig.
Et problem er at jeg er liten. Det er bare meg. Mange snakker varmt om oppstartere og skapere. De bruker fremnedord og er skikkelig gira, men det virker som om det da skal være mye penger og masse arbeidsplasser i spill eller sikte, om det skal være noe for makta å heie frem. I hvert fall ikke å holde nede. Det personlige, lille og lokale initiativet har ikke livets rett slik vi har lagt det opp. Det er tilsynelatende uønska. Jeg er overlatt til meg selv. Takk for det. Jeg prøver likevel.
Det som hadde hjulpet veldig, og som jeg håper på der jeg hilser den nye dagen og porselenet, er en form for reduksjon av eller fritak for merverdiavgift for oss som driver med reparasjon. Det vil gjøre det lettere å selge reparasjoner. Selve gjenbruket som fenomen ville vokse i omfang.
Forbruksnivået, fronta av brukogkastogerstattkulturen, er en stor miljøutfordring. Løsninga er å spole tida noen tiår tilbake, til da det kunne ligge et slags verksted på et gatehjørne, og innehaveren ikke trengte å gjøre knefall for storkapitalen ved å skaffe seg en «ordentlig jobb», bli lydig forbruker og kanalisere mesteparten av lønna si til de store selskapa. Det må legges til rette for at det repareres mer og kastes mindre. Det burde være mulig å leve av å utbedre det vi allerede har. Også om man ikke reparerer biler eller oppgraderer villaer.
Men det skjer ikke, ikke så lenge man kveler reparasjon- og bruktmarkedet med MVA-pålegg. Nå er det andre bransjer som jubler for reduksjon eller fritak. Bransjer hvor foretaka er store og pengesterke.
Derfor var jeg på tirsdag spent på hva de hadde funnet på. På med datamaskina og last ned dokumentet fra de offentlige nettsidene. Trommehvirvel.
Ikke en dritt. Eller jo, om noe; dritt.
De feirer i utkastet at norsk økonomi går bra, på vei inn i en høykonjuktur, ja. Jasså ja? Det private konsumet stiger, milliarder hurra på side 12, du! Nå går det bra, vi snakker mete cash og mere stæsh! Prosentvis økning i privat forbruk fra året før: 2018 2,0%, 2019 2,3%, 2020 2,9%. Det private konsumet var i 2018 på 1532,9 milliarder. Med økninga som er beskrevet i utkastet, snakker vi fra 2018-nivå i 2020 ytterligere 80.733.244.300 kroner på tant og fjas.
Noen pumper folk fulle i penger, og de har ikke edle hensikter.
Ikke noe håp denne gangen heller. Ikke så mye som en bitteliten rift i en eneste skylapp. Potte tett. Ikke en strime lys eller antydning til bevegelse og liv trenger gjennom.
Jeg krummer ryggen og gyver på. Jeg veit det er viktig og riktig. De hyggelelige kundene mine veit det er viktig og riktig. Så får øvrigheta komme etter når de kommer etter.
Gratulerer med dagen, Norge!
reparabel 