I skjæringspunktet mellom linjene for fundert negativitet og bunnløs optimisme finner du to stoler. Et varmt og fuktig skyll av vemodig nostalgi fra ei tid der alt med måte så bra og lovende ut. De står og strutter for seg selv, og forteller alle som vil høre at de kan bli som før, og enda litt til. De har mye å gi. Skikkelig strekkeferdige er de.
Det er ikke mulig å skru tida tilbake. Selv om mange åpenbart setter sin lit til det. Men selv om all fortid er forbi og det ikke lenger er mulig å snu den eksponentiellgalloperende apokalypsen, er det ennå god grunn til å gi dissa to nye år som prydmøbler. Det skal jo ideelt sett være være både hyggelig og bekvemt rundt omkring.
Se nærmere på den langt fra håpløse saka her. Kanskje er kåken din neste stopp?
reparabel 